Seterlivet på Øygard ved Stølen

 Venneslas siste seterdrift – på idlliske Øygård ved Stølen

I et avisinnlegg i Dagbladet Sørlandet lørdag 8.juli 1972 sto det å lese: Mens seterlivet offisielt er utdødd i Norge, sitter det to eldre mennesker på sin fredede plett på grensa mellom Kristiansand og Vennesla og nyter livet som seterfolket gjorde på Setesdalsheiene i gamle dager. Hver sommer siden 1964 har Martine og Jakob Tønnessen dradd med kuer, griser, høner og hest dradd til sitt lille paradis «Gamle Øygard» ved Stølen. Her er det et lite rødt hus og et sommerfjøs, et stort jorde og en inngjerding der grisene gravde og sprang rundt. De reiste opp med dyrene i mai og heim i september. Like etter krigen kjøpte de småbruket i Ravnåsveien 28 (nå 428) ved Svinefjellet og hadde opptil 17 griser. De og etter hvert sønnen Gunvald  kjøpte en del tilleggsjord og gården var oppe i 2000 mål.

​​​​​​De hadde fem barn: Astrid  (født 1923), Janny (født 1924), Gunvald (født 1925), Solveig (f. 1928) og Martin (født 1930). I sitt paradis på Øygard opplevde de alt de trengte, og en sydenferie de hadde til Tenerife for å besøke datteren Astrid kunne ikke måle seg det gode livet på Øygard.

Den kyra de har med denne sommeren skaffer dem melk til eget bruk og det de ikke drakk opp ble kinnet til smør. Jakob var fra Kvinesdal, men hadde jobbet hele 47 år på maskinverkstedet ved Hunsfos fabrikker. Martine var født Hannevik og begge to var veldig interessert i gårdsdrift. De fikk leid gården langs Ravnåsveien i slutten av 30 årene av Martinius Askedal. Her er faktisk Venneslas første arbeiderpartiordfører A.T. Askedal født i 1878 (1915-1920). Siden kjøpte de den.

De hadde ikke strøm på  Øygard, kun en batteridrevet reiseradio. Når grisene skulle grise, lå ofte Martine ved bingen om natta for å hjelpe til. De hørte stadig gjøken fra Heiselvarden selv om det ble sjeldnere med årene.  Martine var født 12.desember 1902 og Jakob 15.juni 1900. De døde i 1982 med få måneders mellomrom.

De første årene gikk de alltid opp Sydestad kleiva. Seinere år  gikk de opp fra Lindekleiv. Kuer og kalver fulgte de opp hver vår denne veien og ned igjen på høsten. Sønnen Gunvald fraktet hønene og grisene opp med hesten Blakken. Hønene levde et farlig liv, for det hendte at de hørte ett lurveleven i hønsehuset nattestid. Da var reven på besøk -og en høne i minus neste morgen. Det var Gunvald som drev skogen i tillegg til at han jobbet på Hunsfos fabrikker. På fridagene gikk han gikk opp før det ble lyst og kom hjem  da det ble mørkt. Han jobbet iherdig med plantefelt og å utbedre vegen på heia. Han gjerdet inne store områder der kyr, kalver og hesten gikk fritt omkring. De dyrket potet og hesjet høyet på det store jordet i Øygard og levde det gode seterliv .

Kilde: Deres barnebarn Anne Lill Watne f. Tønnessen. Dagbladet Søørlandet.

Roar Salvesen skriver i november 2024: Arbeidsjernet Gunvald Tønnesen traff vi ofte inne på heia her på 80-tallet. Enten bygde han skogsvei med spett og krafse eller så snudde han hele jordet opp/ned ved Gamle Ødegard med spade og trillebåra. Det første han sa hver gang vi møtte han var; "Kan du sei mæ, å møe æ klokka?" Reportasjen fra Sørlandet hadde de klippet ut og hengt på veggen inni hytta. Det var interessant å høre han fortelle fra gamle dager.