Sagnet om Naspehelleren

Mange er det som gjennom årenes løp har gått på ski rundt Nasbevarden. Færre er nok klar over at de da går like forbi en fantastisk fin heller. Når skiløypa runder  Nasbetjønna, kan man ta en liten avstikker på 50 -60 meter mot nordvest, og plutselig er man som i en annen verden. En står ved foten av et fjell som har et overheng på flere meter og danner dermed en mektig og flott heller. Her er det gode muligheter til å sitte i ly for vær og vind.

En heller er et overheng under en bergvegg, eller en liren hule hvor åpningen er større enn, eller omtrent lik dybden og hvor dagslyset normalt vil trenge helt inn til bunnen. I motsatt fall vil den kalles en hule eller en grotte. Hellere er normalt dannet gjennom frostforvirring der grunnvannet pipler ut langs svakherssoner i berget eller ved brenningers arbeid. Hellere har i stor grad vært brukt som boplasser og som overnattingssted under fangst og fiske. Av den grunn er sedimentavleiringer i hellere viktige kilder for arkeologi og faunahistorie.

Det fortelles at en mann som bodde i nærheten ble innkalt til militærtjeneste. Det ville han ikke. Han reiste inn til helleren og gjemte seg der noen dager. Denne mannen var Johan på Kleivene.

I følge sagnet var det under denne helleren at røverne i Drivenes Skog bodde i tidligere tider. Sagnet er gammelt og skrevet i en språkdrakt som hører forrige århundre til.

I Drivenes Buskog er en stor Heller, som siges at skulle have tjent til Hus for tre Røvere,  der herunder innrettede sig for lengre tid. Røverne het Nasbø, Kjaave og Vaule. De havde fanget en Pige, som skulde koge Maden for dem. En gang blev de forlegne for Gryn. Pigen skulde da afsted for at laane paa Drivenes. Da hun havde faaet Grynene, spurte man hende, hvor hun var fra. Hun Svarede dem, at det turde hun ikkje sige,men hun vilde la gryn falde ned efter Veien, saa kunde de selv se, hvor hun var fra.

Et par dage efter samledes nogle Mænd for at lede efter Veien til det Sted, Pigen var frå.  De kom til Helleren og traf Røvene. Da disse saa, at der kom slig en Mængde Mennesker, blev de rædde og vilde fly. Nasbø tog et Pengeskrin og sprang lige paa et nærliggende vand, der efter han kaldes Nasbøvannet. Kjaave løb paa et andet vand og druknede. Vandet fik efter ham Navnet Kjaavand.  Vaule tog afsted hen til en Aas og hængte sig. Aasen fik derfor navnet Vauleaasen.

Vaule betyr forresten tung, dyp nysnø eller snøslaps - vi har enda ikke funnet Vauleåsen.

Noe av innholdet i sagnet minner nok litt om sagn fra andre kanter av landet, så det er muligens et vandresagn vi har med å gjøre. Men like fullt er sagnet knyttet til navn og steder vi kjenner til. Hvis en først går opp under helleren, kan en ikke unngå å legge merke til den kjempestore grana som står like ved. Hvor mange kubikkmeter den er på vet ikke jeg, men det må to personer til for å ta rundt treet i brysthøyde. Grana er så absolutt et besøk verd.

Odd Arild Nordli, Vennesla historielag