Sagn i Vennesla, Øvrebø og Hægeland

Sagn fra Hægeland (Kilde: Hægelands-boka bind 3, Kultursoga) Opphavssagn Kjuringsteinen «Segna seier at kjuringane på Eikeland og Lauvås skulle møtast ein dag og fastsette byttet. Dei skulle stå opp tidlig om morgonen og gå kvarandre i møte. Der dei møttest, skulle byttet stå. Nå bar det så gale til at kjuringen på Eikeland forsov seg, og han kom ikkje så langt før han møtte kjuringen frå Lauvås. Då blei kjuringen på Eikeland så sinna at han slo den andre i hel. Kjuringsteinen står på denne staden den dag i dag og skal minne om dette.»

Finnemyrane «På Lauvås er der nokre myrar dei kallar Finnemyrane. Tradisjonen seier at ein framandkar, ein finn, hadde stole på Lauvås. Karane på garden sette etter han og drap han. Staden der dette hende blei seinare kalla Finnemyrane.»

Historisk sagn «I mellom gården Lauvås, den øverste fjellgård i dette sogn, og gården Homme og Tvede findes en kilde, ganske rund, indhulet i en klippe, St. Olavs kilde kaldet, af omtrent 2 alens dybhed, hvilken aldri mangler vand, endog i den sterkeste tørke. Efter bondens gamle sagn reiste Olaf den Hellige engang her forbi, og da han med sitt selskab manglede vand, blev denne kilde åbnet.»

Røversagn Sagnet om røvarane i Lemmefjell i Kiledal «I Lemmefjell heldt seg nokre røvarar. Dei låg i ein hellar der. Ein gong hadde dei brygga øl, og då dei skulle til å drikke sa kona til ein som heitte Guttår: «Guttår! Nå drikke me vår søvneskål». I det same kom det folk til å skaut dei. Dei blei gravlagde i ei tjønn ved Kiledal.»

Sagn fra Øvrebø (Kilde: Øvrebø-boka bind 3, Kultursoga) Mytiske sagn Huldrekyra på Homme «Sommaren etter at juletrolla hadde sagt farvel til Homme, høyrde kona ein underleg dur i fjellet. Ho sprang ut og skulle sjå. Då gjekk det to huldrekyr og beitte på Langægra. Ho skunda seg inn etter mjølkekolla, men med det same høyrde ho det ropa på kyrne fra fjellet. Desse tok til å springe i ein rund ring. Då fekk kona kasta kolla over dei. Straks ropa det frå fjellet at kona kunne ha kyrne berre ho ikkje nemde dei på namn. Såleis blei kyrne verande på Homme. Så hende det at ein gut på Homme blei glad i ei huldrejente. Huldrejenta ville gjerne ha guten, så ho blei kone på garden. Denne jenta visste namnet på kyrne. Då dei hadde lagt på tri kalvar, blei dei to kyrne slakta. I det same andre kyra var dau, kom kona ut og sa: «Jamen har me hatt lukke med desse kyrne». Og så sa ho namnet på dei. Men i same stunda var alle kalvane borte. Ingen såg dei att seinare.»

Huldrekyra på Loland «I «Skuleber-åsen», rett aust for Loland, skal det ein gong i tida ha vore ein gard. Ein torsdagskveld då kona skulle i fjoset å mjølke, høyrde ho det ropa frå eit fjell som låg bak fjoset. «Vil du byte bort ein stut i ei ku?» Kona visste ikkje kva det var og våga ikkje å svara for det høvde seg så at mannen hennar ikkje var heime. Då han kom heimatt, fortalde ho kva som hadde hendt. «Dersom det ropar ein gong til, så svar ja» sa mannen. Torsdagskvelden kom, og for andre gong ropa det frå fjellet: «Vil du bytte bort ein stut i ei ku»? «Ja!» svara kona. Då ho kom i fjoset morgonene etter, var stuten borte. I staden stod der ei fin blå-droplut ku. Dei hadde kua i mange år i «Skuleber-åsen», og ho var framifrå til å mjølke.»

Huldrekyra i Norbu «En mann i Norbu gikk vestover heia. Da fikk han se ei fin kyr. Han tok tollekniven og kastet den over henne, og tok henne med seg hjem. Straks etter kom huldra og var gretten, men hun kunne ikke ta kyra tilbake, fordi det var kastet stål over henne. Huldra sa da: «Det skal bli velstand så lenge dere har kyra, men siden skal det være armod til verdens ende».»

Huldregården «De gamle fortalte ofte at de hadde sett huldra og huldrekyrne. Hele gårder kunne de også se: En mann gikk mellom Håresland og Tjomsås en sein mandagskveld. Da fikk han se en stor gård med vide åkrer der kornet stod på staur. Ingen har sett gård der verken før eller seinere.»

Huldrejenta «Ein gong kom ei ferm jente gåande fram stien i bakkane nordvest for Storemyrtune. Æg så ho så skjilte te ho kvarv attmed fjellveggen. Fust totte egd æ va ei tenestejente på Beinestveit. Æg venta ho inn, men då ingen kom, laud eg fram å se att. Då skjønte eg at dæ va hudejenta. (Etter Ingeborg Storemyr)»

Juletrolla «På Homme er der eit fjell som heiter Krossfjellet. Der heldt huldra til. Kvar joleaften kom huldra til gards med stort fylgje – somme kalla det Oskereia. Fylgjet hadde ein førar som heitte Trond. Jolematen måtte alltid stå ferdig på bordet og ingen måtte ete av han før fylgjet var reist. Folk på Homme lika dette ille, for dei måtte sjølv reise til Mushum, ein fjerding unna. Ein joleaften kom ein mann til Homme og ba om hus. Han hadde ei kvit bikkje med seg. «Ja, hus kunne du sakta fått», svara kona, «men me lyt sjølv røme for trolla, så det blir nok inga råd med det.» Men mannen våga seg for trolla, og då dei andre reiste til Mushom, krabba mannen med bikkja opp på hjellen. Frampå kvelden kom trolla og sette seg til bords med Trond i høgsætet. Då dei hadde ete og ståka ei stund, skulle dei ofre til Tor. «Nå skal eg ofre», kom det frå hjellen og i det same small eit skot og Trond stupte. Trolla drog han med seg ut døra, men då den kvite bikkja kom etter, rømde dei alle. Joleaften året etter kom trolla fram på det høge fjellet og ropa ned om den vonde bikkja var der. «Ja, nå har ho auka seg til sju», svara det. Trolla trudde ikkje dette , og ein av dei sku ned og sjå. Bikkja jaga han då inn i Hommehelleren (ei merkelig fjellhole tett ved Homme). Bikkja kom att på Kile i Hægeland, snau over heile kroppen, men Oskereia kom aldri til Homme etter den dag.»

Falkus-sagnet «Sagnet forteller om den gang Oskereia herjet Robstadbygda fælt og tok med seg Falkus Langeland (Neset). Kristen Frivoll fortalde det slik: «Falkus hadde drukna, men dei kunne ikkje finne liket. Då for Oskereia framom, og ei i skreia slo med svipa i isen og sa: «Her ligg Falkus i Neset». Dei leitte og fann han der». Funnstedet heter nå Falkusneset.»

Opphavssagn Helle-hølen på Loland «Holt er ein gamal gard som i mange år har lege øyde. Han ligg rett aust for Loland. Staden ligg langt frå folk., men ein kan ennå sjå hustuftene. På denne staden budde ein mann som heitte Gunnar. Det var svært lite med pengar hjå han. Det var berre så vidt han kunne sitje med garden. Likevel måtte han betale skatt. Men då han ikkje kunne betale, kom lensmannen og skulle pante. Lensmannen leita både vel og lenge, men fann ikkje anna å pante enn ei gamal bakstehelle. Han slo seg til tols med det, men tok ikkje hella med seg med det same. Gunnar blei så eitrande sinna då lensmannen hadde reist og meinte på at lensmannen ikkje skulle få hella. Dermed tok han hella og søkte ho ned i ein høl tett attmed husa. Sidan har denne hølen fått namnet Hellehølen.»

Sagn fra Vennesla (Kilde: Johan Theodor Storaker: Overtro og sagn i Lister og Mandals amt) Mytiske sagn En huldregård «En mann i Vennesla sogn ovenfor Kristiansand gikk en dag ut i skogen for å skjære limeris. Han hadde samlet en del og satte seg ned for å stelle det ferdig til limer. Mens han satt der med tankene vendt mot arbeidet, visste han ikke ordet av det før han satt på en stor herregård med en hel mengde krøtter rundt omkring. Han ble litt forundret over dette, men med det samme han tok etter kniven forsvant gården. Han ble meget ergerlig over at han ikke rakk å kaste kniven over den, for da hadde gården blitt hans.»

Åsgårdareia på Kvarstein «Gården Kvarstein var i gamle dager ofte gjestet av Åsgårdsreia. Man kunne høre den gå inn i forstua og opp på loftet for å hente salen, for det var meget sjeldent at Åsgårdsreia kjørte. En gang kom den og tok salen i forstua, etterpå gikk den til stallen og ville ta hesten. Det var hengt stålover denne, og derfor kunne hun ikke få den. Imidlertid hadde bonden glemt å henge stål over en bukk, den ble da tatt av Åsgårdsreia og brukt som ridehest. Man hadde også glemt å henge stål over stuedøren. Åsgårdsreia gikk derfor rett inn og tok bondens eldste datter med seg. Det var ikke is på elven, likevel kjørte hun rett over elven, til og med oppover de store Kulturminneplan vedtatt 20.04.2017 30 fossene hvor vannet ikke gikk høyere enn over klovene på bukken. Der det ikke var noen foss, gikk det så fort at det gnistret. Dette var siste gang Åsgårdsreia var på Kvarstein.»

Tuntrær i Vennesla «På gården Lien(?) i Vennesla bodde det for lenge siden en gammel kone. Hver lørdag når hun hadde kjernet, pleide hun å slå ut kjernemelken i et gammelt og hult lindetre. Hun mente at jorden da ville bære ny grøde.» «På hver av gårdene Vigeland og Omdal, begge i samme sogn. Stod en gammel og stor eik. Hver julaften bar man øl, grøt, brennevin, melk m.m. til treet som ble slått på røttene. En mann på Omdal ville en vår pløye opp et stykke mark til en åker. I den ene kanten stod dette treet, som var et vettetre. Mannen brydde seg ikke om dette og hogde eika ned. Da treet lå på bakken sa det: Dette skal hevnes i tredje ledd.» «På gården Moseid i Vennesla står et stort lønnetre. Hvert år pleide gårdens folk å slå ut en del øl ved dette treet. Dette skjer fordi treet tilhører en hildersom hvert år kommer for å se om treet har fått øl. Hvis dette skulle være glemt, trodde man at hverken kveget eller annet levende på gården ville trives, og at armod og fattigdom kom i stedet.»

Opphavssagn Kjuring-tjønna «En halv fjerding vei inne i Vennesla skog ligger et tjern som kalles «Kjuring tjødn». Etter sagnet falt to gjetere ut i denne og druknet etter at de hadde slåss med hverandre om en bukjepp som den ene hadde tatt fra den andre. Fra den tid fikk tjernet sitt navn.»

Mauråsen «I Vennesla skog er det en ås som heter Mauråsen. Navnet skal komme av å maure eller myrde. Det var en gang to gjetere som øvde seg i beltespenning, og dette holdt de på med så lenge at de drepte hverandre.»

Røversagn Røverne i Drivenes skog «I Drivenes skog er det en stor heller som sies å skulle ha tjent til hus for tre røvere. Røverne het Nasbø, Kjåve og Vaule. De hadde fanget en pike som skulle koke maten for dem. En gang manglet de gryn, og piken skulle av sted for å låne på Drivenes. Da hun hadde fått grynene, ble hun spurt hvor hun kom fra. Hun svarte dem at det turte hun ikke si, men hun ville la gryn falle ned etter veien, så kunne de selv se hvor hun var fra. Et par dager etter dette samlet noen menn seg for å lete etter veien til det sted piken var fra. De kom til helleren og traff røverne. Da disse så at det kom en slik mengde mennesker, ble de redde og ville rømme. Nasbø tok et pengeskrin og sprang like på et nærliggende vann, som etter dette ble kalt Naspevannet. Kjåve løp på et annet vann og druknet. Vannet fikk etter han navnet Kjåvann. Vaule tok av sted til en ås og hengte seg. Åsen fikk derfor navnet Vauleåsen.»

Sagnet om skatten på Kvarsteinsmyra «Sagnet går langt tilbake til ei tid da det kun skal ha vært to store gårder i Vennesla, en på Kvarstein og en på Åmdal. Sagnet sier at det var behov for å fastsette ei grense mellom de to gårdene, og gårdeierne ble enige om å starte ved soloppgang fra hver sin gård og gå hverandre i møte. Der hvor de møttes skulle så grensa gå. Som sagt så gjort, og stedet hvor de møttes fikk navnet Kvarsteinmyra. Denne myra lå nord for oppkjørselen til Vardeheia sør. I nordenden av denne Kvarsteinsmyra er det så at mestertyven Ole Høiland kommer hastende med byttet sitt i grålysningen en høstmorgen. Han finner et hull i bakken mellom noen store steiner hvor han stapper vekk sekken med sølvsakene og dekker det hele til med steiner, kvister, mose og gress. Så tar han et siste blikk over stedet og merker seg at han ser toppen av kirkespiret og toppen av Kuleberget.» (Kilde: Dette sagnet er fortalt av Øyvind Rasmussen som har det fra sin farfar Rudolf Rasmussen)