Ravnås kulturminner, spelemannsteinen og litt om ulv og bjørn

Litt historie fra Ravnås og spesielle steder langs turen til Ravnåstippen
Tekst av Emilie Marie Andresen, Vennesla historielag
Ravnås er den sørligste gården i Vennesla og ligger på vestsiden av Otra. Den har fått navn etter fuglen ravn som kan hekke i de loddrette fjellhyllene i Ravnåsheia. Byttet i sør er gårdsgrense mellom Ravnås og Mosby, og samtidig kommunegrense mellom Vennesla og Kristiansand kommuner, tidligere Vennesla og Oddernes sogn. I nord går byttet mot Heisel ved Frakkekilen. Over Ravnåsgårdene reiser åsen seg nesten loddrett med mange fjellhyller der ravnene kan hekke. Det høyeste punktet av fjellet danner en liten spiss som heter Ravnåstippen. Den ligger ca. 160 meter over havet. Flere arkeologiske funn er gjort i området. Her er en ringspenne funnet av Jan Andre Skov-Skov Fredriksen (som også har fotografert)

Ravnås er et eksempel på at det har bodd folk i Vennesla i over 6000 år. Se NRK Sørlandet.

Ånestjønn
Mannsnavnet Åne har gitt navn til denne tjønna. Ifølge nettstedet «altomnavn.com» har 17 menn Åne som første fornavn i 2023. Herfra er det ikke så langt til området som kalles Stølen (der avfallsanlegget og dataparken er). Følgende historie stod på trykk i Agder Tidend 19. februar 1927: Orreleiken hev alt byrja. Ein jæger som var på jagt på Støleheidi millom Øvrebø og Vennesla fortel at han her um dagen kom yver ein orreleik på snøskaren. Det var ein flokk på 8–10 kåte orrar som sjoga og buldra og slost so blod og fjører fauk kring dei. Eit par laut bita i snøen, men resten berga si yre livsgleda og sette kosen inn yver dei nakne heier. I same skogstrakti såg ein skogsmann her ein dag 17– 20 terar i ein flokk. Skogsfolk som hev ferdast mykje i skogene i vinter fortel at dei aldri kan minnast dei hev set som mykje fugl noko år fyrr.

Løpestrengen og buhus (se kart og bilde under)
I området vest- sørvest for Ravnåstippen var det tidligere et buhus like i nærheten av stien. Løpestrengen ble brukt til å sende melkespann og høy ned til Ravnås. Vaieren var festa i uthusveggen på den øvre Ravnåsgården som brant i 1925. En gang var det ei spann som tok ut på egenhånd. Det ble et voldsomt smell og spanna ble flat. Ingeborg Ravnås (f.1885) advarte de små barna mot å gå opp i området der løpestrengen var festet, for en gang hadde ei gjeterjente på seks år falt utfor her og slått seg i hjel. Det er også satt opp to kraftige pæler litt ovenfor den eldste løpestrengen fordi man ønsket å prøve å fire ned tømmer. Men de planene ble det ikke noe av, - det ble isteden laget mange sledeveier i Ravnåsheia.

Den kloke hesten
At hester er kloke dyr, er velkjent. I Agder Tidend 19. november 1937, finner vi et eksempel på det:
”I fyredags hende ei ulukke inne i Ravnåsskogen i Vennesla. Olav Glattetre dreiv på med lastekøyring, då ein stokk slo av foten. Mannen vart liggjande hjelpelaus, og kunde ingen veg koma. Men hesten skyna at noko gale var på ferde og tok kosen nedover mot bygdi. Der møtte han ein vedhoggar, og mannen skyna straks på hesten at der var noko på ferde. Hesten reiste på ende og bles i nasebori. Mannen snudde hesten og fylgde med han, og fann då Glattetre. Vedhoggaren hjalp Glattetre upp på hesteryggen og fekk han ned til Trygve Rosseland i Mosby. Doktar kom tilstades og mannen vart sendt til Klinikken i Kristiansand.”

SKOMAKERTIPPEN

 Like ovenfor Spelemannsteinen finner vi Skomakertippen, som er en spiss tipp i fjellet. For øvrig er det ikke bare én spiss tipp, men flere spisse tipper der. Et vandresagn forteller at en skomaker som en gang hadde begått en forbrytelse skulle slippe straff dersom han kunne sitte på toppen av det bratte fjellet og sy et par sko. Klarte han det, var han fri. Da skomakeren var nesten ferdig med skoen, mistet han sylen. Den falt ned på ei fjellhylle, og skomakeren bøyde seg fram for å ta den. Da mistet han fotfestet, falt ned i ura og slo seg i hjel. Siden ble det fjellet kalt Skomakertippen.

Den bratte fjellnabben der skomakeren satt og sydde er i ettertid kalt "Skomakertippen" og ligger på Ravnås.

Sagn er korte fortellinger som har levd som en del av den muntlige folketradisjonen. De har levd i folkeminne fra slekt til slekt og er helt avhengig av kommunikasjon mellom mennesker for å overleve. Et sagn inneholder ofte en historisk kjerne, knyttet til en bestemt tid eller bestemt sted. Ofte er gammel folketro vevd inn i sagnet. Hverdag og fantasiverden er blandet sammen. Sagn er ikke bare gamle fortellinger. Gjennom sagnene kan vi få et innblikk i hvordan folk levde og tenkte. Sagnet om "Skomakertippen" er lokalisert til et bestemt sted, men hva skomakeren hadde gjort, får vi liten informasjon om. Straffen han fikk var forholdsvis mild, likevel endte historien tragisk.

For øvrig er det et annet sted like ved som heter Skomakerfjellet. Det er fjellet der Heisel hengebru har feste på Kvarsteinsida.

Tekst og foto: Emilie Marie Andresen. Kilde er også Roald Omdal

Fra Yngvar Hannevik

I eldre tider kunne straffen for en forbrytelse få forskjellige utslag. Dersom det var formildende omstendigheter, kunne dommen bli litt spesiell. Et gammelt sagn forteller om en skomaker som hadde gjort en alvorlig forbrytelse. Dommen var dødsstraff, men dersom han kunne såle et par skog på den lille tippen oppe i den bratte heia opp mot Ravnaastippen kunne han og bevise sin uskyld slippe straff. Historien forteller at han nesten greide oppdraget. Like før han var ferdig mistet han lesten. Da han bøyde seg frem for å gripe etter den fikk han overbalanse og falt ned i ura under tippen.

Ravnås Øygard

Ravnås -Øygard ligger nordvest for Ravnåsgårdene. Her er jordene blitt slått opp til vår tid. Her er rydningsrøyser etter gammel boplass. En kan legge merke til at navn som "Øygarden" og "Øygardsmyra" går igjen overalt på Sørlandet. Ordet "øygard" kan bety både ødegård og slåttestøl, og navn av denne typen er derfor ikke noe belegg for at stedet har vært bebodd. I boka Vennesla gard og ætt står følgende. Frå mellomalderen låg der ein nedlagt gard under Ramnås, som dei på 1600- talet og seinare kalla Øydgarden. Det budde folk på Øydgarden kring 1700.

Jordene på Øygarden ble slått. Når slåttefolket skulle opp de bratte og steinete kleivene med slåmaskinen, pakket de hjulene inn i jutesekker så ikke hjulene skulle bli ødelagt. Det stod ei løe her inne, men den er borte for lenge siden. Om sommeren gikk det ungdyr på beite her. Før og under krigen var det Oskar Ravnås som hadde denne Ravnåsgården. Han dyrket store mengder poteter som han solgte til tyskerne. Tyskerne hadde også stort behov for ved. I den anledning ble nesten hele skogen til Oskar hogd ut og solgt som ved.

En gang hadde bonden Oskar16 ungdyr gående på Øygarden. En fin sommerkveld satt han her og så på flokken sin som gikk og beitet. Da han telte opp gikk det 17 dyr sammen og åt gress. Det siste dyret var en elg. Dette var den første elgen Oskar Ravnås så.

Kilde: Roald Omdal

ULV OG BJØRN

 Følgende historie er nedskrevet av Orvin Sagedal (f. 1920), barnebarn til Ommund Olsen Ravnaas (1841–1931): Som ung gutt var Ommund gjetergutt i skogen på Ravnås, 7 år gammel begynte han å gjete. Omkring 1850 var det mye ulv i heiene.

Ommund fortalte at han så ulv flere ganger. En gang i regnvær sto han i ly under en heller. Da sprang det tre ulver forbi. En annen gang fikk han plutselig se ulv ved sauene. Ommund hadde en liten hund med seg når han var ute og gjette, den het Pitty. Stein Tveite nevner i «Vennesla. Gard, plass og ætt» at ei ku og en stut «af bjørne bleven dræbt» på Ravnås i år 1708.

FRAKKEKILEN

Frakkekilen med den gamle alma kalt” Karelius s do” i forgrunnen.  Karelius Andersen bodde i et bilvrak og telt her på 1950-tallet. Han brukte den hule alma som sitt private do. Dette var ei gammel alm som sikkert har stått her siden det bodde folk her. Alm var det treet som ble foretrukket i vårt område til barkebrød. I nødsår ble det som ligger mellom barken og veden på treet tørket og malt opp til mel. Det ble brukt til å blande inn i mel for å drøye dette, eller i verste nødsperioder ble dette brukt i sin helhet til brød. Alma og mange av trærne rundt døde for noen få år siden av almesjuka (angrepet av farlig sopp). Alm over hele sør-Norge dør av almesyke,

 Den første vi kjenner til som bodde i Frakkekilen var Trond Mikkelson, han var gift med Ingebjørg Jeppesdatter som var født i august 1633(datter til Jeppe Smørhol fra Dale i Birkenes). Trond var død før 1702.

Sønnen Bernt Trondson tok over gården og bodde der som gift mann i år 1700 (gift med Guro Åsuvsdatter)

Ola Berntson(f.1701) tok over plassen etter faren Bernt. Han var gift 3 ganger.

Først med Anne Jakobsdatter (datter til Jakob Gunnarson Hagen-Ruenes) som døde i 1735. Andre ekteskap var med Kristi Jonsdatter (1716-1744) fra Saga. Tredje ekteskap i 1751 var med Tone Taraldsdatter Ramnås.

I kirkeboken 1.desember 1748 står det skrevet: I dag begraven et qvindemenneske, som bedende om brød døde på Frakkekilen med navnet Martha (alderen hennes og andre ting kjenner vi ikke).

Eldste sønnen Bernt (f. 1724) druknet i elva like etter han hadde giftet seg. Enken satt i Frakkekilen mange år etterpå.

Sønnen Gunnar (1744-1800) fra andre ekteskap overtok Frakkekilen og hadde plassen til omkring 1790, også han var gift 3 ganger.  Etter at han flyttet fra Frakkekilen, bodde han på Huset under Vigeland (Huset skiftet senere navn til Holberg)

Sønnen Gunnar fra siste ekteskap ble gift med Henrichen Eleonora Balchen (datter til Hans Balchen). De bosatte seg på husmannsplassen Grønvold under Vikeland.

Ragnhild (f.1753), en av døtrene til Ola Berntson ble i 1779 gift med Auen Markussen Rauarmoen (Se husmannsplassen Kamperhaug.)

Kilde: Yngvar Hannevik

SPELEMANNSTEINEN

Yngvar Hannevik skriver

En vakker sommerdag, den 5.juli 1831, sto det et bryllup på Ravnås. Ole Ommundsen Moseid gifter seg med Inger Endresdatter Ravnås.

Jørgen Jakobsen Hagen (1802-1873) er engasjert som spillemann i bryllupet. Han var på den tid en kjent felespiller.

Under festen ble han mer og mer tungsindig, og følte seg som en stor synder overfor Gud.

På vei hjem fra bryllupet satte han seg på den store steinen nede ved elva, like etter at han hadde begitt seg på hjemvei.

I den vakre sommermorgenen mens morgensolen speilte seg i elva overgav han sitt liv til Gud.

Fra den dagen ble han en trofast kristen som vitnet om Gud mens han reiste fra gård til gård som skomaker.

Denne historien ble fortalt av hans barnebarn Tellef Myrvold (” Kirke og kristenliv i Vennesla”).

Jørgen Jakobsen Hagen var bror til Eilif Jakobsen (Kleiva) som i sine yngre år også hadde vært en god felespiller. Begge disse to dyktige musikerne la bort fela for godt etter at de hadde blitt kristne, den gang ble fela regnet som et syndig instrument.

 Han var bror til Eilif Jakobsen Kleiva (1805-1892)

Jørgen og Eilef var født i Askedalen. Det var et fattig hjem, og enda verre ble det da faren druknet. Moren måtte gå på” lægd” for å skaffe mat til familien.

Begge brødrene var svært musikalske, og Eilef lagte som ung gutt en fløyte han kalte” Luhorn” mens han gjette budskapen på Vigeland for Guri og Jørgen Moseidjord.

I folketellingen fra 1865 finner vi Jørgen Jakobsen som husmann med jord og skomaker på Heisel.

Sammen med han bodde konen Ragnhild Tellefsdatter (datter til Telleiv Jensson Saga) og to ugifte døtre Berthe Tomine Jørgensdatter (24 år) og Aase Jørgensdatter (skredder og 30 år).

En sønn hadde flyttet hjemmefra, Jacob Jørgensen (26 år i 1865). Han var tjenestekar på Heisel, hos Lars Gunvaldsen Heisel.

Jakob ble gift med Thomine Jensdatter. Jacob kalte seg senere Jacob Myrvold.

En sønn til Jacob var Tellef Andreas Jakobsen Myrvold (14.juli 1881-13.november 1960), det er han som fortalte denne historien om Spelemannssteinen.

Tellef giftet seg 1.februar 1909 med Anne Maria Torkildsen (24.desember 1881-30.mars 1953). Han var medlem av den Evangelisk Lutherske frikirke og vielsen skjedde i brudens hjem på Mosby.

I folketellingen fra 1910 finner vi dem i Festningsgaten 2 i Kristiansand der ekteparet bor sammen med en liten datter, Signy Jakobsen Myrvold (f. 4.desember 1909).

I 1912 hadde de flyttet til Mosby. Ekteparet var medlem av frikirken.

I kirkeboken for Kristiansand Frikirke finner vi en oversikt over barna.

 Barn:

Signy Teodora J. Myrvold (f.4.oktober 1909)

Hjørdis Tomine J. Myrvold (f.16.februar 1911)-gift Rysstad

Erling Tellef J. Myrvold (10.12.1912-27.02.73). Han var gift med Ester Myrvold og var bokhandler i Kristiansand (Berges bokhandel)

Harry J. Myrvold (03.12.1914-25.03.74) bosatte seg i Vennesla.

Far til blant annet Tellef og Øystein Myrvold

Sigurd J. Myrvold (14.11.1916-24.01.1997)

Emilie Andresen skriver

Oskar Langevoll (f.1892) fortalte at to karer utenbygds fra hadde jobb på veianlegget på Ravnåsvegen som tok til i 1923. De bodde på Kvarstein mens arbeidet pågikk, og om søndagsformidagen hendte det at de rodde over elva og satt på steinen og spilte. Den ene spilte trekkspill og den andre fele. Folk satt på bakkekanten på den andre sida av elva og hørte på. Siden fikk steinen navnet Spelemannsteinen.

Dette veiarbeidet ble for øvrig satt i gang som nødsarbeid. Agder Tidend skrev 2. januar 1923: Vegen er 15-1600 meter lang og er kalkulert til 28 000 kroner. Bredden var 2,6 meter. Arbeidet foregikk ikke uten uhell. Den 26. mars 1923 fortalte Agder Tidend at en 10 kilo tung minestein hadde flydd gjennom lufta over til Kvarstein «… og slo ned gjenom taket på eit hus og tvers gjenom ei seng og ned på golvet. Heldigvis låg der ikkje nokon i sengi. Og kring på jordane ligg det stein på stein som hev rota svært upp i marki.»

Spelemannssteinen på 1970 tallet før Ravnåsveien ble utvidet. Foto: Solveig Andresen