Linvannet og omkringliggende herligheter

Opprinnelig besto Linvann av tre vann, men ble oppdemt på 1600 tallet for å sikre vann til sagbruk. Fra 1962 og frem til i dag er Linvann en av flere drikkevannskilder for Vennesla kommune.

Badefjellet

Linvannet ble senket med 1 ½ meter i 1930-årene ved at det ble foretatt utsprengninger ved bekkeutløpet. Arbeidet ble utført av Anders O. Kvarstein. Da ble det mulig å kunne gå greit bort til fjellet som i dag har navnet Badefjellet. Da Kvarsteinfolk var på søndagstur før dette skjedde, samlet de seg ofte på fjellet der som hytta i dag står. I tidligere tider var det ikke så mange som kunne svømme. De som kunne denne kunsten, brukte «Det gamle badefjellet» som utgangspunkt for svømmeturen.

Eldste påviste bosetting

Den hittil eldste oppdagede steinalderboplassen i Vennesla kommune er funnet ved Linvann. Fra Utkikken kan vi se ned til øya i Indre Linvann der det er funnet en steinalderboplass. Det var i juli 1989 at Emilie M. Andresen fant ei flintflekke (den største flinten på bildet) og flere flintavslag. Ved Oldsaksamlingen i Oslo sier man at måten flinten er hugget på, gjør det mulig å datere den til å være mellom 5- til 7000 år gammel. (Ei flekke er et skraperedskap)

Stemmen ved Indre Linvann - Drikkevann

I boka ”Bygda og folket” av Stein Tveite kan vi lese at det ble bygd ny stem ved østre Linvann i 1834. Grunnen var at de måtte ha mer vann til den nye saga som var satt opp ved Sagebekken. Stemmen ved Sagevannet skulle også utbygges. (Østre Linvann blir nå kalt Indre Linvann). I 1962 ble Indre Linvann drikkevann. Dermed ble Venneslas vannreservoar økt med 160 000- 200 000 kbm. vann. Fra før hadde man Eikelandsvannet med 440 000 kbm. På 1990- tallet ble det slutt på at Indre Linvann ble brukt som drikkevann.

På begynnelsen av 1950-tallet var Kvarstein vannverk (som hadde fått vann fra Stutstjønn siden 1926) sterkt overbelastet fordi mange nye hus var satt opp i bygda. En stund var det planer om å sørge for at vann ble hentet fra elva, men valget falt på å få vann fra Indre Linvann. I januar 1957 kjøpte Vennesla kommune rettighetene som Oddernes kommune siden 1917 hadde hatt i Takstetjønn, Lyngvann og Indre Linvann. Kjøpesummen var 34 400 kroner. Medinnbefattet i den summen var en tidligere sagtomt ved Otra, rett til en oppdemning på 9 fot ved Indre Linvann og retten til å utnytte vannfallet mellom Sagevannet og Otra.  I juni 1961 var arbeidet med å legge rør ferdig og Indre Linvann ble tatt i bruk som drikkevann.

Beboerne på Høyland hadde brønner som de hentet vann i fram til ledningen fra Indre Linvann ble koblet til i 1962. For å spare på vannet i brønnene, benyttet de Røllendsbekken til skylling av tøy som de hadde vasket. I 1958 søkte Jørgen og Arna Reinhardtsen om å bli koblet til vannledningen fra Stutstjønn. I søknaden skrev Jørgen at han hadde fått lov til å hente vann i brønnen hos Albert Salvesen, men at de hadde til dels måtte gå inn i skogen for å skylle klær i en bekk. «Det er lang og tung veg til brønnen og mye lenger til bekken», skrev Jørgen og avsluttet med at han håpet at søknaden ble møtt med den samme imøtekommenhet som han hittil hadde erfart i bygda. Beboerne på Høyland måtte som nevnt allikevel vente til 1962 før de ble koblet til vannledningen. Og da ble det ikke til vannledningen fra Stutstjønn, men til den nyanlagte ledningen fra Indre Linvann.

Stutstjønn var vannbasseng for beboere på Kvarstein. Arbeidet med vannverket tok til i 1926. Stutstjønn ble brukt som vannkilde fram til 1962, da overtok Indre Linvann. I Vennesla formannskaps møtebok fra 13. juli 1926 kan vi lese: - Andragende fra 24 opsiddere paa Kvarstein om bidrag til anlæg av et vandverk paa Kvarstein. Vandverket er beregnet at koste ca. kr. 16.700,- Enstemmig besluttedes at anbefale for herredsstyret at bevilge et bidrag av kr. 3000. Tilskuddene som oppsitterne skulle betale var satt i tre satser. De større gårdsbrukene som hadde mye krøtter, og som også skulle bruke vannet til hagevanning, måtte betale mest.

Mellom de to kryssene på bildet under ser du deler av ei vannrenne. Vannet i bekken som renner her, ble ledet inn i denne renna. På toppen av heia til venstre i bildet var det tidligere ei lita tjønn (Fluetjønn) som nå er uttappet. Vann fra denne tjønna ble også ledet inn i renna. Vannet i renna ble brukt til å drive et treskeverk som stod på bnr. 1, Kvarstein. Treskeverket skilte korn fra halm. Det gikk vaiere fra dette treskeverket og bort til bekken som rant innunder heia. Vannrenna gikk ut av bruk rundt år 1900.

Torgrimstjønn

Myrområdet like rundt tjønna, heter Torgrimsmyr. En gang i tida har en ved navn Torgrim blitt opphav til navnet på tjønna og myra. En dramatisk hendelse fant sted her i 1964. Den 20. mars det året skrev Venneslaposten: Jeg vil kalle det den rene flaks at jeg klarte meg, sier Ommund Moseid, som i forrige uke gikk gjennom isen på Torgrimstjønn på Kvarsteinheia. Jeg merket ingen knaking eller bevegelse i isen før traktoren plutselig sank som en stein, og jeg måtte jo følge med i det innelukkede styrehuset. Ommund hadde holdt på å dra sammen tømmer for Jens Thomassen. Han hadde ikke kjørt over tjønna før, men da han skulle hjem passet det best å kjøre over isen. Under normale omstendigheter ville isen ha vært sikker. Men det Ommund ikke visste, var at den 8-toms hovedledningen fra Indre Linvann hadde sprunget, og at vannet fosset ut av den som en bekk. Isen var derfor blitt rene fallgruben. Men som ved et under kom Ommund seg ut av styrehuset. Traktoren satt fastsugd i søla, men ved hjelp av en talje ble den hentet opp.

Bøketrær

Bøketrærne som vokser ved Linvann ble plantet av søsknene Marie Kvarstein (f. 1912) og Jens Kvarstein (f. 1901). De to vokste opp på gården Monane (også kalt Bukleiva) på Kvarstein. Jens gikk på Oddernes skogskole på Mosby og tok eksamen der i 1920.

Tunellene og gravhauger

På folkemunne kalles de flotte juvene mellom Linvann og Slettehei for “Tunellene”. På 1950 tallet møtte en gang Oskar Langevoll (f. 1892) en elgokse i en av tunellene. Oskar presset seg inn til fjellveggen og elgen smatt forbi. Rett ved tunellene er det tre gravhauger plassert et sted som kalles Olavsol. Gravstedene ble plassert slik at de var godt synglige og at de lå på et sted med god utsikt.¨I nærheten av tunellene er det tre gravhauger som er datert til folkevandringstida. Det var vanlig å legge gravhauger like ved veien, og gjerne der det var god utsikt. Nede i Olashol er det også tre gravhauger.

Kilde: Emilie M. Andresen