Spangemyrhelleren, Lyngvannshelleren og området rundt

Se denne turen til den flotte helleren.

I gamle dager gikk ferdselen mellom Kvarstein og Kostøl forbi på veien ved Spangemyrhelleren.

En heller er et naturlig formet overheng i fjellet, eventuelt et overheng under en flyttblokk. som da kalles for en blokkheller. Hellerne er ofte formet av havets brenninger ved erosjon i fjellsidene. De finnes derfor ofte nær havet men en mengde hellere finnes også ellers over hele landet, helt opp til høyfjellet. Huler og hellere har vært tilholdssted for mennesker i uminnelige tider. Et flammende bål i inngangen og noen ekstra stokker satt opp som skjerming mot kald snø, har varmet mang en jeger og farende folk. Gjetere som måtte være ute i alle slags vær, hadde også behov for å søke ly når regnet pisket ned som verst. Det er ikke så rart å tenke på at våre forfedre i steinalderen levde i hellere. Men det er unektelig noe fremmed at det like opp mot vår tid har levd folk som har hatt sitt hjem under en heller. Det kan være spennende både for liten og stor å krype inn under en heller. Denne helleren er av store dimensjoner.Det er en enorm steinblokk sum du kan gå under. Gå inn hovedinngangen og ut bakdøren.
Kilde: Wikipedia, turkart Rossevannet, Vågsbygda-Berge og Turkart Skråstadheia.

Rydningsrøys på Spangemyr

På Spangemyr er det rester etter gammel boplass. Fra gammelt av var det mange slåttemarker i området rundt Spangemyr. Emil Jørgensen (f. 1876) fortalte at det var halvdyrket her før 1920-årene, med enkelte rydningsrøyser. På 1920-tallet dyrket brødrene Emil, Martin og Tobias Haugland opp deler av området igjen og det er fra dette arbeidet rydningsrøysa er fra. Disse brødrene var fra Greipstad.

Fædrelandsvennen 11. juni 1940: Grådige små uhyrer i Vennesla (se bildet under)

Spangemyrhelleren ligger i et område der flere Kvarsteingårder hadde heieslåtter. I dette området vokser det en god del osp. I Fædrelandsvennen 11. juni 1940 skrev Guri Stokkeland følgende historie.   En gårdbruker fra Kvarstein som forleden dag var innover skogen ved Sagevannet for å se til et dyrkingsfelt forteller at ospelauvet på Spangemyrkanten i en strekning av ca. 1 km var aldeles oppspist av makk. Han hadde vært innover en 3-4 dager før og ikke merket noe, men nå stod trærne og sprikte med svarte nakne grener. Også vierrunnene var snauet og det var i milliarder av disse grønne 3-4 cm. lange larver. De var over alt, så det var nesten ufyselig å være i skogen. «Ja, jeg satte meg inn i løa for å ete, men mista ganske appetitten, for det yrte oppover sokker og bukser av disse små grådige uhyrer – fy for asen! Jeg måtte tenke på det som står i eventyret: Stort og stygt er skrap og herk, men smått og stygt er styggemannens verk.» Der var mye osp der på strekningen, og de eter seg nok videre.

Kilde: Emile M. Andresen