Plakat Slettehei utsiktstårn

Tårnet står i Kristiansand kommune, men er lett tilgjengelig også for Venndøler. Se denne turen: Topptur til Slettehei, hengebrua og grillhytta (innkjøring via Kvarstein), Vennesla/ Kristiansand. Slettehei ligger på 277 moh. Det har stått flere tårn på Slettehei. Det første ble satt opp på 1920 tallet. På slutten av 1960 tallet ble det bygd et tårn i regi av Statens kartverk. Det falt ned i 1990. Nåværende tårn ble bygd i 1995 av Arild og Jan Petter Markussen etter støtte fra Midt-Agder friluftsråd og initiativ fra Erik Peersen og Edvin Markussen.

Slettehei er det høyeste punktet i Skråstadheia og ligger på grensa mellom kommunene Kristiansand og Vennesla. Det har i flere perioder vært utsiktstårn på denne toppen og dagens tårn ble satt opp som dugnadsprosjekt i 1995 med lokale krefter fra blant annet IK Gimletroll. Toppen ligger i den nordre delen av Skråstadheia og kan nås via turstier fra alle himmelretninger.

Et stort område sør for Slettehei er i dag naturreservat. Formålet med vernet er å ta vare på et sammenhengende skogsområde med hele sitt dyre- og planteliv. Her finner vi blant annet elg, rådyr og noen svært gamle barlind- og furutrær. Ved Linvannet vest for Slettehei har det bodd mennesker siden riktig langt tilbake i tid. Det er gjort flintfunn fra steinalderen på en holme i Indre Linvann. I Storemyr er det funnet en furustokk med huggemerker fra romertiden, og ved Lintjønn en furustokk med huggemerker som er datert til 1570. Det er også flere gravhauger i området. Ved Linhaugen kan en finne hustuftene etter tidligere bosettinger. Linvannet er et av flere gode badevann i området.

Sletteheisteinen

Fra gammelt av var Sletteheisteinen byttestein mellom Vennesla og Tveit Sogn (nå Kristiansand kommune). Den var også byttestein mellom eiendommer. I en utskiftingsforretning fra 1833 ble den kalt «Slaatehøi-Stenen»: Byttet gikk «… til Linvands Slaatens syndre Krogs vestre Kant og siden øster efter Slaaternes syndre side til Slaatehøi-Stenen hvor Linjen tager sin Ende». Byttegasten var velkjent i tidligere tider. Dersom man flyttet på en byttestein, kom enten Byttegasten og tok en, eller man ble selv til en Byttegast når man døde. Byttegasten gikk hvileløst omkring i skogene, og særlig i de mørke høstkveldene kunne man høre uhyggelige skrik fra ham. I en kartforretning fra 1847 over Vigelandsskogen ble det skrevet at det under oppgangen av byttene ofte ble hugget 3 hull inn i fjell eller store stein. Dette ville framtidig tydeligere sikre grenseskillene siden de alminnelige byttesteinene «som oftest nedrives og bortføres». Sletteheisteinen klarte heldigvis ingen å flytte på.

Multer og klimaendringer

I dette området var det multeplanter helt fram til 1970-tallet. Et mildere klima har bidratt til at de har forsvunnet. Richard Fossheim (f. 1883) fortalte at han ofte fant multer i Vikelandskauen da han var ung og hadde gjeterjobb.

Elg i området før i tida

Herfra kan vi se nedover mot Ålefjærskogen. Hvis du trodde at det var mye elg i dette området for over 100 år siden, så vil historien under vise at det er feil: Christiansands Tidende 23. oktober 1894: Elg i Aalefjærskoven For et Par Dage siden reiste en Mand fra Aalefjær op i Skoven for at jagte. Han havde med sig sit Haglegevær. Kommen op paa Aalefjærheien fik han pludselig paa noksaa nært Hold se en stor Elg. Han skjød ikke efter den, da han kun havde Hagl i Geværet. Siden har man seet Spor efter Elgen oppe i Skoven. Der er flere Aar siden man saa Elg i disse Trakter af Landet. Hvorvidt den nu vil slaa sig til, er mer end tvivlsomt. Sandsynligvis er det blot et Streiftog, dette ene Dyr har taget sig. Elgjakt er ikke tilladt af andre end Grundens Eier, med mindre man har Tilladelse af Vedkommende til at drive Jagten.

Denne store elgoksen (se bildet under) på 280 kg ble felt på Slettehei av Wilhelm Beurling (1913-2003) i oktober 1956. Wilhelm kom hjem fra nattskift og gikk aleine på jakt i sekstida om morgenen. Venneslaposten skrev: «Han la veien innover mot Slettehei, og like under snaufjellet kom det en rusk av en elgokse mot ham. Beurling fikk rifla til aksla og brente løs. Oksen løp et lite stykke og segnet om. Beurling sprang til for å tappe blodet av oksen, men da han var noen få meter fra den, ble det plutselig liv i elgen. Den kom seg på beina, reiste seg på to og skulle til å gyve på skytteren. Beurling fikk fort rifla opp igjen og brente av to skudd i hodet på oksen på bare fire-fem meters hold.»

Kilde: Emile M. Andresen