Generelt om husmannsplasser, fangstgraver, varp, likkviler m.m.

Husmannsplasser

Ved mange større gårder i bygda vår var det ofte flere husmannsplasser. En husmann var en person som leide et hus med eller uten jord av gårdeieren. Ofte var dette små plasser med noen få husdyr. Som vederlag måtte husmennene betale en årlig avgift, og i mange tilfeller også arbeide uten betaling flere dager i året for bonden som eide området. Mange husmenn måtte ha annet arbeid i tillegg for å overleve. Kilde: SNL og historielaget.  Husmannsplasser i Vennesla

Husmenn og husdamer

Husmann i Norge fra rundt 1600 til begynnelsen av 1900-tallet. Her er noen av husmannsplassene i Øvrebø. Hægeland og Vennesla:

Dugan, Fosseslåtta, Graskleiv, Holte, Varpkleiv (Kleivane), Rønningsbakken, Røyråsen, Skulebergåsen, Skòdane, Slottet, Støsvannet, Sydstad, Tueland, Våkkeland, Røkkestøl, Skòrane, Engeåsen, Fjellet, Fosseslåtta, Graskleiv, Holte, Klinkenberg, Paulen, Orresliheia, Øygard, Røllend, Skudebergåsen, Jerusalem, Ånestøl, Åsan, Tueland, Våkkeland, Linhaugen, Spangemyr og Dalane

Bildet til høyre er av Slottet husmannsplass: Det var eieren av Paulen som reiste husmannsplassen Slottet i 1850. Det bodde husmenn på Slottet i om lag 45-50 år, d.v.s. frem til ca. år 1900. Etter datidens forhold måtte plassen Slottet være ganske stor. Vi kan lese at i 1865 kunne de fø 1 hest, 4 kyr, 10 sauer og 7 geiter. De sådde 1,5 tønner blandingskorn og 2 tønner poteter.
Kilde ut.no/ Kilde: Digitalt museum

Legd

Legd var en ordning der personer som ikke kunne forsørge seg selv, ble sendt på omgang rundt på gårder i nærområdet, som oftest et par uker av gangen. Personer som kom på legd var ofte gamle og/ eller funksjonshemmede, og ute av stand til å arbeide for å forsørge seg selv.

Legd var fattigstellet på landsbygda i Norge fram til 1900. Legden var en naturalytelse, og karakteristisk for bondesamfunnets hjelpesystem. En person som ble forsørget ved legd ble kalt for legdslem. De som kom på legd ble regnet som verdige fattige, i motsetning til uverdige fattige, som var dem som motsatte seg arbeid og som ikke hadde rettigheter i systemet. Kilde: SNL

Fangstgrav

Fangstgrav (fangstgrop) er feller  som hovedsakelig har vært i bruk for fangst av elg og villrein. I Norge blir de gjerne delt inn i muret steingrav, jordgropgrav, jordgropgrav med synlig steinsetting og muret fangstgrav med bru.  Det kan synes som om muret steingrav (ofte omtalt som fangstgrav) er vanlig for villrein i kombinasjon med ledegjerder, mens jordgropgrav (ofte omtalt som fangstgrop) er mer vanlig for elg og ofte frittstående.

Enkelte av fangstgravene kan dateres til steinalderen, og den eldste kjente datering i Norge er fra ca. 3700 f.Kr. De fleste er imidlertid langt yngre og er anlagt i perioden mellom år 0 og 1350, men kun et fåtall slike har blitt datert. Jaktmetoden var svært effektiv og allerede på 1500-tallet forsøkte myndighetene å sette en stopper for denne virksomheten, blant annet fordi elgstammen var blitt kraftig redusert og ble ansett som truet. Jaktformen fortsatte likevel i mindre omfang til 1700-tallet. I 1863 kom et endelig lovforbud mot bygging og bruk av fangstgroper. Kilde: Wikipedia

I Vennesla fins det fangstgrav, bl.a. ved Stølen.

Varp

Et varp eller verp, også kalt et kast, er en haug med stein eller pinner som er kastet sammen for å markere eller minnes en opprivende hendelse, for eksempel et mord, en henrettelse eller liknende. Skikken med å kaste en sten eller en annen gjenstand der hvor det er foregått noe spesielt finnes i mange land, og regnes som en urgammel skikk.

I folketroen knytter det seg også ofte forestillinger om at det kan hende en noe ondt dersom man går forbi varpet uten å kaste noe på. Ordet «varp» er i slekt med det norske «verpe» og tysk werfen «kaste». Det fins mange varp i nærheten. For eksempel på den gamle Kjørkeveien mellom Kleppevann og Ramslia. Se bildet under som er hentet derfra.

Kilde: SNL

Brudle

Brudle eller brudled er lange steinrekkjer på flate berg langs gamle ferdselsvegar. Ofte startar rekka med ein pikstein eller det er pikstein i nærleiken. Ordet betyr brudefylgje. Ein finn dei bare på Agder og i grensestroka mot Rogaland og Telemark. Men det er også funnet brudler andre steder, slik som på Grønland.

«Formen og storleiken på steinane kan variere sterkt, også i same brudledet. Dei kan vere fleire mannsløft store. Ofte er steinane størst i den eine enden og minkar mot den andre, men ein kan også sjå at dei er størst på midten. Lengden kan vere frå seks, sju steinar til over» 70. Kilde: Setesdalswiki.

Det fins brudler i Vennesla.  Brudledet på Bruliheia og brudledet ved Salen (begge er ikke langt fra datalagringsparken ved Stølen). De har i alle år stått godt synlige på bart fjell.

Ofte reflekterer stedsnavnene at det fins brudler der. Eksempel fra Bygland: Bruleheia ved Hovatn på vegen Åraksbø-Vestre Kile, Bruletjønna på vegen Austad-Vestre Kile, Bruledheii, 20 steinar

I Valle har vi Brudleberg på Besteland, Brudleberget ved Reigårdsstøylen. Brudleruta er en gammel ferdselsvei på 27 km som går mellom Sirdal og Kvinesdal.

Likkvile

Likkvile er et sted med steinsettinger hvor man kunne stanse for å hvile mens man var på vei til kirka, bærende på en likkiste. Steinsettinga der en la liket skulle beskytte liket mot onde ånder.

Likkvile nærmest oss er ved Steinsfossen, ved Stølen (Salen), ved Stølevarden og ved Eptevann  (Kilde: Rapport fra Morten Olsen).

Likkvile Ratøygard er ei likkvile ved Jordalsvatn i Bygland austhei, ved den gamle ridevegen Jordalsbø - Øy - Tovdal, på sørsida av Eksævegen, nær den gamle støylen Ratøygard.

Det er sagt å vere likkvila til Ingebjørg Olavsdotter Oppsal i Jordalsbø, som blei stanga i hjel av prestestuten på Øy 10. august 1859.

Gravhauger

En gravhaug er en haug av løsmasse og stein anbragt over et gravsted, gjerne anlagt som et monument eller minnesmerke over den eller de som døde. Gravstedet kan inneholde flere graver. Det er vanlig med en primærgrav i sentrum av haugen, og det kan være satt ned sekundærgraver lenger opp i haugen. Haugenes størrelse varierer betraktelig, kanskje i forhold til den dødes status. Vanligvis er en gravhaug rund i grunnplanet, og kalles da en rundhaug. Avlange hauger, gjerne ovale i grunnplanet, kalles langhauger. Det finnes også flere varianter.

I Vennesla fins det bl.a. gravhauger på Meåsen. Gravene er tidfestet til folkevandringstiden (år 400-550 e.Kr). Det er mulig at det er branngraver, noe som var vanlig i denne tidsepoken. Folkevandringstiden var preget av uro, der mange germanske stammer reiste nordover. Det kom ofte til kamp mellom folk som allerede bodde i området og inntrengere fra sør.

 Bygdeborger

Bygdeborger (461 registrerte i Norge) er steinsatte forsvarsverk fra forhistorisk tid, som oftest anlagt på strategiske steder som var lette å forsvare og vanskelige å angripe. Bygdeborger kan i dag gjenkjennes som steinrøyser eller murrester langs kanten på bratte knauser og åser, ofte anlagt på høyder som også var naturlig forsvart av bratte skrenter, myrer eller tjern. Borgene var gjerne sikret med tørrsteinsmurer eller voller av jord og stein på steder de kunne angripes. Mange hadde også to eller flere rader av murer og voller. Borgåsen er et godt benyttet navn og er brukt hele 30 ganger i Norge. Borgåsen, Ålefjær og Brennevinskniben er eksempler i nærområdet på enten bygdeborger eller gravminner. Du finner de like ved Snømyr. På Brennevinskniben lagde NRK i 1977 en reportasje med en klasse fra Vennesla skole, en fra Justvik skole og to av de fire grunneierne tilstede (Daniel Lømsland og Torkjell Fjermedal). Elevene tok med seg hver sin stein opp til Bjønnåsen og lagde grava som nå er der. Daniel hadde merket seg at det var tippet en del stein fra Brennevinskniben noe som kan gi en større sannsynlighet for at det er snakk om en bygdeborg.