Fantehelleren

Se denne turen. Se også en beskrivelse av første gang en person kjørte bil forbi Fantehelleren på den gamle ferdselsveien som går mellom Piningen og Vikeland.

Navnet Fantehelleren viser til at følger av reisende tatere, på folkemunne kalt «fantefølger», av og til hadde midlertidig tilholdssted her. Åsen bak Fantehelleren heter Heimreisåsen. Stedsnavngranskeren og historikeren Oluf Rygh (1833-1899) skrev om Reiåsen at rei kommer av ridning, slik at navnet betyr `åsen som det går ridevei over´. Kanskje kan andreleddet rei i ordet Heimreisåsen også vise til det samme? Førsteleddet heim kan ha sammenheng med ordet heimrast (norrønt heimrǫst), som blant annet er omtalt i Magnus Lagabøtes landslov som ble nedskrevet mellom 1274 og 1276. Norsk historisk leksikon har denne definisjonen av heimrast: Beite og bruksområdet nærmest gården. Heimrasten strakte seg til de fjernere bruksområdene (utrasten). Andre betegnelser på heimrast er bugang, buhage, heimehage, heimeskog. I 1788 er det nevnt at Torjusbruket på Øvre Vigeland hadde et skogstykke som ble kalt Hiemreyaasen ved byttet mot Venneslagården.
Kilde: Emile M. Andresen.

«Fantehelleren» ligger langs den gamle veien fra Vikeland til Varpekjærran (Piningen). Her finner vi også den gamle grensesteinen «Hesten» mellom de gamle gårdene Vigeland og Vennesla. Grensestrengen mellom gårdene gikk fra byttesteinen Bogesteinen, som tidligere stod ved Piningen og nå er fjernet, og opp til Hesten. (Kilde: kart fra 1785 tegnet av Michael Rosing). Denne grensesteinen er et viktig kulturminne, sammen med miljøet rundt «Fantehelleren». Fantehelleren har fått navnet sitt fordi fantene overnattet under disse steinene. Helt opp til krigsårene var det vanlig at fanter brukte dette stedet siden det er naturlig tørt på grunn av steinhellene som fungerer som tak. (Kilde: Vennesla historielag). Kilde:  Temaplan for kulturminner og kulturmiljøer, Vennesla kommune

Hovedveien til Arendal gikk over Fantehelleren fra Vikeland til Ålefjær.  Dette var i gamle dager. Veien gikk på sydsiden av Skjeddvannet. Dette har Kenneth Pedersen og Karl Hodnemyr fortalt mye om til journalist Anne Jeppestøl Engedal i Vennesla Tidende den gangen en entreprenør ville skyte/fjerne  hele Fantehelleren for å lage vei videre sydover fra Lomtjønn.  En mann bodde der en tid i 1960 årene for å få ro i sjelen. Han malte bibelvers på steinene  og gjorde ingen skade. Kilde: Gerd Hodnemyr

Tre hellere under steinblokker i ur, liggeplass til 2 + 2 + 2. Der budde en uteligger så seint som en sommer i 1960-åra (en vanskelig familiefar som var blitt kasta ut av huset). Kilde: Karl O Wehus

I 2017 kom det frem at den berømte Fantehelleren var glemt i kulturminneplanen: «Fantehelleren» er et arkeologisk minne som er automatisk fredet. Kulturminnet fikk vernestatus i 2012, men har ikke kommet med når Vennesla kommune nå har laget sin kulturminneplan. «Fantehelleren» ligger langs den gamle veien fra Vikeland til Varpekjerran (Piningen). Her finner man også den gamle grensesteinen «Hesten». Denne markerer byttelinja mellom Vikeland- og Venneslagården. Selve «Fantehelleren, kulturminnet som er fra førreformatorisk tid, og dermed automatisk fredet, ble brukt av de omreisende fantene. Under hellene bodde de og levde de. Det er en stor grensestein som kalles «Hesten» langs veien ved Fantehelleren. Fra Hesten gikk byttelinja mellom Vigeland- og Venneslagården mot nordvest til grensesteinen Salen som ligger i Saldalen.

En heller er et naturlig formet overheng i fjellet, eventuelt et overheng under en flyttblokk som da kalles for en blokkheller. Hellerne er ofte formet av havets brenninger ved erosjon i fjellsidene. De finnes derfor ofte nær havet men en mengde hellere finnes også ellers over hele landet, helt opp til høyfjellet. Huler og hellere har vært tilholdssted for mennesker i uminnelige tider. Et flammende bål i inngangen og noen ekstra stokker satt opp som skjerming mot kald snø, har varmet mang en jeger og farende folk. Gjetere som måtte være ute i alle slags vær, hadde også behov for å søke ly når regnet pisket ned som verst. Det er ikke så rart å tenke på at våre forfedre i steinalderen levde i hellere. Men det er unektelig noe fremmed at det like opp mot vår tid har levd folk som har hatt sitt hjem under en heller. Det kan være spennende både for liten og stor å krype inn under en heller.
Kilde: Wikipedia, turkart Rossevannet, Vågsbygda-Berge og Turkart Skråstadheia.

Kilde: Emilie M Andresen