Skisland, Hompenhøg hytte, Halvfar og Hodnemyr husmannsplasser (Iveland)

Dette handler om et krigsminne på østsiden av Nomelandsdammen. Dessuten historier fra Skisland. De to andre er husmannsplasser på Skaiåheia. Kilde: Roald Omdal

Vannansheistemmen på Skisland

Her i utløpet av Heievannet lå en stem som regulerte vannet for drift av «Treske­ hjulet» nede på Skisland. Vannet ble ledet i ei egen grøft fra Heievannet gjennom øvre Døblemyr, ned dalen nord for Hanseshei og videre til en ny stem nede ved Skisland.

Det å få treska kornet på gårdene har gjennom tidende vært en prosess av livsviktig betydning. Her på Skisland ble det rigget til et såkalt treskehjul. Det var en enkel rigg, etter samme prinsipp som ble brukt til å drive ei vannsag. Treske­ hjulet var plassert under et fjell. Fra fjellet var det laget ei trerenne som førte vannet i et fall på 4-5 meter ned på et skovlhjul som igjen var koblet til treske­ hjulet. Drivreima fra skovlhjulet til reimskiva på treskehjulet var en ståltråd.

Treskehjulet var i bruk fram til ca. 1920, da Skislandsgårdene fikk elektrisk strøm

- takket være utbygginga av Nomeland Kraftverk.

Stemmen er i praksis forsvunnet nå, men det er fortsatt litt trerester under vann i utløpet av Heievannet.

Lødalssteinen – plassert i en trang dal ved Skisland

Dette er en kjempestor stein, nærmest et løsrevet fjellparti som ligger midt i Lø­ dalen. Det ser ut som om steinen er lagt ned på svære fundamentsteiner. Sagnet forteller at det var «Røsen» som la den på plass her.

Røverhåla ved Skisland

Røverhåla er ei sprekk i fjellet som går flere meter innover.

På vestsida av dalen, om lag 40 m nedenfor Røverhåla, kommer det en liten bekk ned fra Hellarskjerrheia. Bekken stuper utfor ei ei 6-7m høy, innoverheldt fjellufs. Er det lite vann i bekken ser det ut som en mann står å pisser utfor denne fjell­ ufsa. Bekken kalles da også for Pissarbekken.

Skislandhellaren

Denne helleren, som kalles for «Hellaren» av folket på Skisland, har gitt navn til Hellarskjerrane, Hellarskjerrheia og Austre- og Vestre Hellarskjerrheidalen.

Jammerdalshelleren

Lang heller langs med bekken. Steinete «golv» og ganske fuktig under helleren, så det er ikke den beste plassen å søke ly ved dårlig vær.

Stein over bekk rett før Bjørkestølshytta ved Skisland

Steinen ligger som ei bru på tvers over dalen, som her er ganske smal. Går man derimot nede i dalbunnen danner steinen en tunnel.

Bjørkestølhytta ved Skisland

Bjørkestølhytta ble bygd i 1942 for å skjule motstandsfolk som måtte gå i dekning for ikke å bli tatt av tyskerne. Da de holdt på å gjøre hytta ferdig kom det tyske fly over Bjørkestøl. De kom snart tilbake og begynte å sirkle over hytta. Dermed ble den opprinnelige planen, med å skjule motstandsfolk her på Bjørkestøl, skrin­ lagt og nye skjulesteder måtte finnes. Det var flere fra Iveland som måtte gå i dekning og flere skjulesteder ble brukt, bl.a. Ruglaren og Hampenhøg.

Ruglaren lå 1km nordvest for Katerås i Birkenes (den gang Vegusdal) kommune, og 50 m utenfor Ivelands grense. Her lå Oskar og Tellef Aanesland i dekning fra oktober 1943 og nærmest til krigens slutt i mai 1945.

Hampenhøg er ei halvøy på østsida av Nomelandsdammen. Her gjemte Anders J Løland seg i 135 dager, fra 27. november 1944 til 11. april 1945.

Det har aldri bodd folk permanent her på Bjørkestøl, men Olav K Skisland bodde ofte i hytta når han drev med skogsarbeid her inne i årene etter krigen. Både ved og tømmer ble kjørt med hest ned til Otra. Bygningen ved sida av hytta inneholder bl.a. en stall der hesten kunne bo. Hesten var uunnværlig til skogsarbeidet den gang.

Kilder: Svein Arne Hillestad (grunneier) og bygdeboka «Iveland IV - Okkupasjon 1940-45

 Under krigen gikk Skislands-folket en god del på «illegal elgjakt» i disse områdene. I januar 1943 skjøt Jens Skisland en elg mellom Åltjønn og Breiungen. Dette var mest sannsynlig den første elgen felt på Skislands-sida i «nyere» tid, etter at elgen hadde vært nærmest utryddet på begynnelsen av 1900-tallet. Jens felte en elg til ved Breiungen 1. mai samme året. Da hadde han muligheten til å skyte enda en elg, men med tanke på den høye skuddsmellen tok han ikke sjansen på det. Tyskerne var nemlig stasjonert på Nomeland bare ca. en kilometer unna.

En ganske stor heller som ligger under Langfredagsknutten

Skisland kvennhus like ved elva

Tuft etter et kvernhus. Det stod også ei sag i området her i 1930-årene.

Husekniben, 316 moh.

Husekniben er et av de stedene i Vennesla kommune med best utsikt, og er absolutt verdt et besøk. Følger du den anbefalte stien til toppen inn under fjellet, vil du gå forbi noen gigantiske steinblokker innunder fjellveggen opp til selve toppen. Vel 100 m før denne stien svinger vestover, og senere sørover igjen mot toppen, er der et sted som kalles Svenskleiv. Kleiva har fått sitt navn fordi en mann ved navn Sven datt utfor og mista livet her i heia under Husekniben. Det skal også ha vært et bjørnehi et sted under fjellet her i tidligere tider.

For de som har lyst på en lengre tur så er det et flott turterreng nord- og vestover for Husekniben. Det er for det meste skrinn furuskog, åpne myrer, ei tjønn her og der, mye bart fjell og jevnt over lettgått. Kan bl.a. anbefale en tur bort til 323- toppen 400m sørvest for Husekniben, og videre til Tritjønnheia {331 moh.) som er det høyeste punktet på det nye turkartet. Himmelriksheia {352 moh.) om lag 600m vest for Tritjønnheia er også et flott turmål.

Kilder: kulturminnesak.no. Nilsen, Olav: «Og så kom vi til Røyknes», 1996. Nilsen, Olav: «Der ligg ei bygd», 1998.

Foto: Jon Bjørgum og Hans Gunnar Omdal.

Humpenhøg - hytta til Anders Løland (krigshistorie fra Iveland)

14. nov 1944 ble Albert Mjåland og Anders Skaiaa arrestert av tyskerne. De ville også arrestere Anders Løland og Gudmund Bakken, men de to klarte å komme seg i dekning. Det ble tatt gissel for Anders. Først broren Arne og svogeren Anders Andersen. Bror til Anders og Arne Løland, Sverre, tok plassen deres og ble sendt til Grini. Alle de arresterte var innom Arkivet i Kristiansand.  

Da Anders Løland fikk greie på arrestasjonen, fortet han seg opp til Leesland og fikk varslet Gudmund Bakken som også var i faresonen. Anders for videre til Ranestadfamilien på Skaiåheia, hvor han ble gjemt i ei høyløe. Sammen med Hans Ranestad bestemte de seg for å bygge ei hytte under en heller ved Humpenhøg, nede ved Nomelands dammen. De fant en del nyskårne materialer i Urdalen. En gammel komfyr og litt annet fra Skaiåheia. Alt ble fraktet ut til Humpenhøg. Moderne byggematerialer med navnet Huntonit ble også brukt. Videre trengte de en rull med papp. Det fikk de av Hans Rønning, bestyrer på foreninga.  

27. nov. 1944 flyttet Anders inn i hytta og ble boende hele vinteren til 11. april (135 dager). Anders fikk ordre fra høyere hold å melde seg for oppdrag. Sju åtte karer besøkte Anders i hytta gjennom vinteren. Matforsyninga gikk mye gjennom Ranestad-guttene og Syvert Mykland. Det fortelles om ei signalsnor som gikk fra en fjellufs og opp til hytta. Her kunne de legge ut mat og signal til Anders via et rykk i snora. Anders skrev dagbok fra livet i hytta. Her beskrev han de besøkende som x-y­ z-æ-ø. X var Hans Ranestad og Ø var Hans Rønning (bestyrer på foreninga og senere kjøpmann i Ludefladen «Hans Rønning»). I dag er nesten hele hytta borte.  

Husmannsplassen Hodnemyr

Dette er en plass fra 1800-tallet. En plass under gården Skaiå (0,12 skyldmark). Hodnemyr eller Honnemyr (som det står på kartet) ble skilt fra Skaiå (br.nr. 1) i 1899 og ble til br.nr 5. Kristian Olsen Hodnemyr (1859-1908) fikk kjøpt dette bruket uten at han rakk å få skjøte på det. Først i 1931 ble det tinglyst skjøte på eiendommen Hodnemyr fra A. Skaiaa til Tobias Engesland for 1200 kr. Samtidig ble gården slått sammen med nabogården Halvfar. Navnet Honnemyr eller Hodnemyr kan være oppkalling fra Honnemyr i Vennesla og bety «ung geit». Den første plassmannen som bodde her var Christen Joensen født 1786 eller 1789. Han giftet seg i 1824 med Gunhild Christensdatter Elshaugane (1801-1864). De fikk 8 barn.

Siste husmann som bodde på Hodnemyr var Kristian Olsen Hodnemyr. Han kjøpte bruket. I 1881 giftet Kristian seg med Aase Torkildsdatter Gautestad (1858-1901, 43 år). De fikk 9 barn. Barna gikk på skole på Mykland, nabogrenda. Den morgenen i 1901 da Aase døde kom barna for seint på skolen. «Mi æ for seine i da for de måor døe i nått» skal de ha fortalt til læreren. Etter konas død flyttet Kristian ned til Vennesla hvor han fikk arbeid på Hunsfos Fabrikker. Han ble utsatt for en arbeidsulykke der armen ble revet av og han døde i 1908 etter først ha ventet flere timer på toget på Vigeland stasjon for å komme seg til sykehuset. Fire av barna hadde utvandret til Amerika, men alle fire kom tilbake for å hjelpe enka og de to barna etter Kristian døde.

Alle barna flyttet med ned til Vennesla og mange i bygda er etterkommere av disse. De bosatte seg etter hvert rundt forbi. Guri (1883) giftet seg med Olaf Aas på Kvarstein, fikk bl.a. barna Ottar, Gunnar, Asta og Sigurd.

Thorkild Hodnemyr giftet seg 1. gang i 1914 med Anne Landsverk, bosatte seg på Stølen og deretter Vikeland. De fikk tre barn, Kristian, Brynhild og Olaf (som døde to dager gammel sammen med sin mor). Thorkild var angivelig den første i Vennesla som fikk seg bil. Anne døde i 1920. I 1925 giftet han seg på nytt, da med Ida Olafsen. De fikk 6 barn. Solveig (Eivindson), Inger (Beurling), Tordis (Nordhagen), Karl, Torleif og Alf Hodnemyr.

Thone f. 1889, giftet seg med Axel Ståhl. I dag er det bare noen rester igjen etter plassen.

Husmannsplassen Halvfar

Halvfar var en plass under Mykland. Navnet kommer av at en er kommet halvveis (halvfaret) mellom Skaiå og Mykland. Den første husmannen på Halvfar var Even Jonassen (1775-1853). 5.oktober 1847 fikk Halvfar eget skyld og ble br.nr 11. Lærer John Engesland (1857-1920) fikk kjøpt Halvfar og flyttet hit i 1892. Han var lærer i Frøysaa og Mykland skolekrets. Han var gift med Anna Severine Møll (1854-1931). De fikk 8 barn. Amanda (1884-1915) ble utdannet til lærer. Hun arbeidet i Vatnestrøm og Eieland krets. 23 år gammel reiste hun som misjonær til Kina og var der i 8 år. Hun døde av tuberkulose på en kinesisk elvebåt etter lang tids sykeleie. Amanda hadde lært seg språket og begynt tjenesten før hun ble syk. Hun hadde ofret det kjære og kjente heime og reist ut i det ukjente i det hun opplevde som Guds kall for hennes liv. På sykesengen skrev hun novellen «Rosetreet». Denne forteller mye om hva Amanda tenkte om sitt liv, relasjon til Jesus og hensikten med reisen til Kina. Hun ble 31 år. I dag er Halvfar slått sammen med Skaiåheia og eies av Viggo Asheim.