Naspevarden – en vete som varslet

Naspevarden - varde brukt i et gammelt landsomfattende varslingssystem. Naspevarden 314 moh. Nytt tårn bygget i år og satt opp mai 2020 av Vindbjart ski.

Forskjell mellom en vete og en varde, er at veten varsler og varden viser vei. Et flammende bål kunne ses fra store avstander. Veter, et reisverk av tre, på høytliggende steder har vært vanlig over hele Europa, også i Norge. Dette var i hundrevis av år den raskeste måten å varsle om, og å mobilisere mot fiender.

I følge Snorre var det Håkon den gode som på 950-tallet innførte veter som varslingssystem i Norge. Vetene var vedstabler som ble reist på bestemte fjelltopper nær kysten og «inn i landet så langt laksen gikk». Vetene ble tent når fienden nærmet seg for å mobilisere leidangen som var datidens forsvarsorganisasjon. Landet var inndelt i skipreider som skulle stille skip, mannskap og proviant til Kongens rådighet for et bestemt tidsrom. Alle angrep på landet kom på den tiden fra sjøsiden. Snorre sier videre at det ikke gikk mer enn sju netter fra den første veten var tent i sør til den nordligste på Hålogaland.

Veteordningen omtales i de gamle landsdelslovene, spesielt omfattende i Gulatingsloven. Den beskriver detaljert når vetene skal tennes, hvem som skal holde vakt, hvilke plikter vetevakten har, straffen for å forsømme vakten, tenne vakten i utrengsmål og for ikke å tenne vakten når det skulle vært gjort. Senere ble veteordningen regulert av både Magnus Lagabøters Landslov av 1274 som gjorde det påbudt å bygge vakthus med tak og fire dører, og Christian IVs Norske Lov av 1604.

Kilde: Riksantikvaren

I kulturminneplanen for Kristiansand står det: På grunn av sin strategiske beliggenhet har Sørlandet fra gammelt av spilt en viktig rolle i forsvarsøyemed. Fra vederekken ble etablert på 900-tallet og fram til i dag finner vi en rekke anlegg knyttet opp mot krig og forsvar. Vedene bestod av store stokker satt opp i kjegleform. Hvis fiendtlige skip nærmet seg, ble vedene tent. Som et lysende signal bredte budskapet seg langs kysten og innover landet. Sotåsen, Dolsveden og Veden på Møvig sendte signalet langs kysten, mens Skråstadveden, Naspevarden, Moseidvarden og Veden ved Ropstadknuten brakte budskapet om truende fiender innover Setesdalen. Veden på Varodden og Kråkebuveden var signalstasjoner innover Tovdalen. I enkelte tilfeller var veden erstattet av en varde av stein – på toppen av en slik varde tente man et stort bål av lyng – en såkalt lyngvarde. På dialektform ble ”varde” ofte uttalt som ”vare”, eks. Varodden (Varoddbroa). Mange navn på topper rundt Kristiansand tyder på at det kan ha stått mer lokale varder der. Vardåsen er et eksempel.

Kilde: Kulturminneplanen for Kristiansand

Naspevarden - varde brukt i et gammelt landsomfattende varslingssystem

Naspevarden 314 moh. Nytt tårn bygget i år og satt opp mai 2020 av Vindbjart ski.

Denne varden (313moh) var trolig en del av et gammelt landsomfattende varslingssystem, der de varslet ved å brenne bål på veder. Det skal på slutten av 900-tallet ha blitt bygget et slikt system av Håkon den gode (i følge Snorre). Det ble bygget bål av tønner i kjegleform på fjellet og det het veder. Det var vakter rundt om som skulle varsle om en fiende ved å tenne fyr på bålet. Når ei vakt så en varde brenne satte han fyr på sin varde. Varde kommer av en feiloversettelse fra gammelnorsk der «bålvakt/vedvakt» ble til vedvarde. En varde er derimot fra gammelnorsk og betyr et vei-, sjø,- eller grensemerke bygd opp av stein.

Naspevarden - brukt for å varsel om at fienden kom til landet
I løpet av 7 netter kunne varselet via vedene gå fra den sydligste til den nordligste del av riket. På gammelnorsk ble er slikt bål kalt for "viri". Med tiden ble dette ordet til vede, vete, vide etc. I såvel Gulatingsloven som i Magnus Lagabøters Landlov fra sist på 1200-talet, er det bestemmelser om vedene. Folk måtte holde vakt ved vedene. Vedevakta ble kalt "vitavore". Ved veden skulle det være er hus for vakten, et "varehus" der vakten kunne speide utover havet. Vakten skulle så tenne veden når han så 3 eller flere hærskip. Andre vakter som så en vede brenne skulle så sette fyr på sin vede. Slik gikk signalene videre.

Omkring år 1600 ble Landloven endret fra gammelnorsk og ble i 1604 utgitt som Christian IV' s Norske Lov. De gammelnorske ordene "vitavore" og "varehus" ble da feilaktig oversatt med "vedvarde" og "vardehus". På den måten kom ordet varde i bruk også i varslingssystemet med bål. Order "varde" som på gammelnorsk heter "varda", betyr et vei-, sjø- eller grensemerke bygd opp av stein. Når vi i Vennesla bruker ordet varde i stedsnavn som Naspevarden , Moseidvarden, Eikelandsvarden og Vardehei er det mest sannsynlig at disse stedene har vært en del av varslingssystemer med bål og ikke grensemerker, veimerker eller lignende.

I et varslingssystem var det tre forskjellige slag veder eller varder: hovedvedene som hadde vakt i krigstid, by- eller bygdevedene som var som regel bemannet i krigstid, samt lyngvedene som var bygget opp av lyng og kvister et stykke fra hovedvedene. Sistnevnte skulle brukes til signalering av mindre betydning.

Vedesysremer vi hadde i landet i vikingtiden og middelalderen forfalt på 14- og 1500-tallet. Det ble rustet opp igjen på 1600-tallet og var bl. annet viktig som varslingssystem under Napoleonskrigen 1807-1814.