Naspevarden, Naspehytta og området omkring
Naspehytta
Gustav Nomeland kjøpte gården Bjørndalen i 1932, like etter det store krakket i 1929. Han betalte 16 000 kr. for gården. Naspevarden hørte til Bjørndalen. Under krigen satte Nomeland opp ei sommerhytte ved Naspevarden. Svogeren Rødli, som var ungkar og hadde god tid, hjalp til med bygginga. Hytta ble satt opp ca. 100m nord for varden. Hytta var innredet med 2 køyer og hadde vedovn. 100-150 meter sørvest for varden bygde de opp ei løe. Hver sommer lå hele familien her på hytta og slo myrene i nærheten. Høyet ble stuet inn i løa og kjørt heim på vinterføre med hest og slede. Enkelte ganger var heislåtten så god at de måtte sette opp høystakk. Om vinteren drev de mye toppjakt på orrfugl rundt varden og fanget mye fugl i snare i liene omkring. Hytta ble senere demontert og fraktet ned til Stemtjønn for lagring. Det var Gustav selv som gjorde dette arbeider. Her ble den liggende til den råtnet (fortalt av sønnen Nils Nomeland som bodde i Holtet nord for Vennesla bedehus.). En kan ennå se trappa og fundamentene.
Hytta ble også brukt ril festligheter fra 50-raller og utover. De satte øldunker der og der var stor trafikk der når bryggingen foregikk. Det ble beskevt "som rene 17. mairoger" igjennom skogen når øldunken var ferdig gjæret. Hytta har blitt brukt i senere rid som jakthytte og overnattingsplass. Noen tiår tilbake stemte beveren opp vannet så der sto over alt der. På grunn av denne oppdemmingen ble stemmen sprengt for på 1990 tallet.
Russerne på Horrisland
Russerne som under krigen holdt til på Horrisland, overnattet enkelte ganger på Løyninghytta. De var skjeggete og så bøse ut. Det fotelles at 2 barn på 12-13 år fra Løyning reiste inn til hytta en dag. Russerne som hadde inntatt hytta for noen dager, hørte de kom og gjemte seg i nærheten. Hytta var alltid åpen, så det var vanlig at folk som var innom her tok seg en tur inn i hytta. Det gjorde også barna. Mens de var her i hytta, dukket russene opp og kikker inn vinduer. Barna fikk øye på disse svarte og skjeggete mennene som "glåpte" rett på dem. Barna tok beina fatt og nærmest fløy over heia tilbake ril Løyning. Hva de trodde de hadde sett er ikke godt å vite.
Steinstemmen
Denne fine steinstemmen ble bygd i forbindelse med fløting av ved. Den er 12-13 m lang og over 2m høy. Otterdalen eide store områder med skog her oppe på denne tida. Et år ble bortimot 200 mål ved flører nedbekken til Beihølen. Da var det godt å ha denne sreinstemmen, som demmet opp store myrområder med vann, som ble brukt til fløtingen. Der ble bygd ei trerenne på det siste stykket ned til Beihølen. Bekken ble ledet inn i denne trererenna. Johan Løyning far til Kåre, var med på denne drifta sammen med " lille Kresten" fra Røyknes og Syvert i Liane. De hadde akkord på denne fløtedrifta.
Otterdalen som eide skogen her, drev planteskole på Løyning. En periode var Lande fra Grenda bestyrer her. Dette er den gården på Løyning hvor kun murene står igjen. Det ble planter en god del grantrær inne på heia i denne perioden. Disse granfeltene ble aldri tynnet, så derfor finnes det den dag i dag svært rette granfelt i dette områder. Under krakket i 1929 gikk Otterdalen konkurs. Hægeland kommune kjøpte da opp skogen fra byttet med Pauleskogen og nordover langs Setesdalsbanen. I 195 l ble denne kjøpt tilbake til Løyninggården ( fortalt av Kåre Løyning).
Løa ved Skjertjønn
Denne løa ble kalt nyløa. Den gamle løa lå like ved under et fjell. Her ved Skjertjønn har det vært løe i lang tid. Nyløa ble bygd tidlig på 1900 tallet. Den ble bygd med stående kledning. I dag er den ramlet ned. Løa ble brukt som oppbevaringsplass når der ble slått og hogd på heia. Høyet ble kjørt heim på vinterføre med hest og slede. Det var veldig gode slåtter her runde loa, så det var ikke nok plass i løa til alt høyet. Derfor ble det ved Torvetjern ikke langt ifra satt opp høystakk. Dette ble gjort hele fram ei! i begynnelsen av 1950 årene. Løa eies i dag av Øyvind Dynestøl.
Naspevarden - varde brukt i et gammelt landsomfattende varslingssystem
Naspevarden 314 moh. Nytt tårn bygget i år og satt opp mai 2020 av Vindbjart ski.
Denne varden (313moh) var trolig en del av et gammelt landsomfattende varslingssystem, der de varslet ved å brenne bål på veder. Det skal på slutten av 900-tallet ha blitt bygget et slikt system av Håkon den gode (i følge Snorre). Det ble bygget bål av tønner i kjegleform på fjellet og det het veder. Det var vakter rundt om som skulle varsle om en fiende ved å tenne fyr på bålet. Når ei vakt så en varde brenne satte han fyr på sin varde. Varde kommer av en feiloversettelse fra gammelnorsk der «bålvakt/vedvakt» ble til vedvarde. En varde er derimot fra gammelnorsk og betyr et vei-, sjø,- eller grensemerke bygd opp av stein.
Naspevarden - brukt for å varsel om at fienden kom til landet
I løpet av 7 netter kunne varselet via vedene gå fra den sydligste til den nordligste del av riket. På gammelnorsk ble er slikt bål kalt for "viri". Med tiden ble dette ordet til vede, vete, vide etc. I såvel Gulatingsloven som i Magnus Lagabøters Landlov fra sist på 1200-talet, er det bestemmelser om vedene. Folk måtte holde vakt ved vedene. Vedevakta ble kalt "vitavore". Ved veden skulle det være er hus for vakten, et "varehus" der vakten kunne speide utover havet. Vakten skulle så tenne veden når han så 3 eller flere hærskip. Andre vakter som så en vede brenne skulle så sette fyr på sin vede. Slik gikk signalene videre.
Omkring år 1600 ble Landloven endret fra gammelnorsk og ble i 1604 utgitt som Christian IV' s Norske Lov. De gammelnorske ordene "vitavore" og "varehus" ble da feilaktig oversatt med "vedvarde" og "vardehus". På den måten kom ordet varde i bruk også i varslingssystemet med bål. Order "varde" som på gammelnorsk heter "varda", betyr et vei-, sjø- eller grensemerke bygd opp av stein. Når vi i Vennesla bruker ordet varde i stedsnavn som Naspevarden , Moseidvarden, Eikelandsvarden og Vardehei er det mest sannsynlig at disse stedene har vært en del av varslingssystemer med bål og ikke grensemerker, veimerker eller lignende.
I et varslingssystem var det tre forskjellige slag veder eller varder: hovedvedene som hadde vakt i krigstid, by- eller bygdevedene som var som regel bemannet i krigstid, samt lyngvedene som var bygget opp av lyng og kvister et stykke fra hovedvedene. Sistnevnte skulle brukes til signalering av mindre betydning.
Vedesysremer vi hadde i landet i vikingtiden og middelalderen forfalt på 14- og 1500-tallet. Det ble rustet opp igjen på 1600-tallet og var bl. annet viktig som varslingssystem under Napoleonskrigen 1807-1814.
Byttestein mellom gårdene Drivenes, Bjønndalen og Løyning
Løyninghytta
Løyningshytta ligger ved "Bjorkjærrane" et stykke innenfor der "Dalansveien" slutter. Hytta eies av Jan William Denestad. Hytta ligger like ved byttet/grensa mellom hans eiendom og Løyningsskauen. Denestads eiendom blir for øvrig kalt “Konsulenten” etter som faren hans som eide skogen før jobbet som konsul. Han kom fra Grimstad og kjøpte skogen fra Anders Løyning. Anders ble forøvrig kalt ”Tjukken på Løyning” - ikke særlig pent men.
Hytta er i dag falleferdig. Den ble før brukt av folks om hogde i skogen. Til hytta hørte også med hus og to staller. Hytta ble også brukt for overnatting i forbindelse med sauesanking. Under krigen ble det oppbevart radio på hytta som for øvrig var ulovlig på det tidspunktet. Hytta ble da brukt som er "gjemmested".
Skottjønnløa
Denne løa sto her på østsida av Skottkjønn fram til 1960-årene. Det var eierne av Eldhuset ved Langemyr som eide løa og slo på jordene her oppe. Navnet Skottkjønn er på gamle kart skrevet Skodtjern. Navnet på tjønna og løa har sammenheng med navnet på det øverste hallet eller "skådet" opp fra Eldhuset mot Skottjønn.
Lia heter Naspeskotet.
Grytefoten eller treriksrøysa
Denne er skiltet til eller det er sti inntil denne fra 2023 rett ved Naspetjønn.
Grense mellom kommunene Vennesla , Øvrebø og Hægeland. De siste ordførerne i disse kommunene før sammenslåing i 1964 var:
Vennesla: Engely Lie
Øvrebø: Tellef Lie
Hægeland: Odd Ropstad
Den førsre ordføreren etter sammenslåinga var Engely Lie.
Løa nordøst for Skottjønn
Helt fram til siste verdenskrig ble det slått mye høy på myrer og i kjerr på heiene i Vennesla. Stedene som ble brukt ble kalt for slåtter. Der slåttene var store ble det bygd såkalte utløer. Der det ikke var løer ble høyet satt i stakk. Når de satt en stakk satt de først en bunn og satt opp en lang stokk. Det tørre høyet ble fint kjemmet og lagt rundt sneisa. Når stakken var så stor som de ønsket den, ble den dekket med torv og never. I årene etter krigen kunne en se gamle stakksneiser som sto igjen på myrene. Nå er de borte. De fleste løene er også råtnet ned. Heldigvis står denne løa igjen som et typisk eksempel på ei utløe. Dersom de som lå på heia og slo ikke hadde er eldhus å bo i, overnette de gjerne i si løa de dagene de lå der og slo.
Eldhusene på heiene
Enkelte gårder i på vestsida av Venneslafjorden hadde såkalte "eldhus" på heia. Eldhusene er plasser i områder der det var gode heieslåtter. På Langemyr var der gode slåtter både oppe ved Skottkjønn og ved Nasbøvannet. Dessuten var selve myra dyrka. I tillegg til eldhuset var det ei løe og er buhus eller fjøs. Når de var ferdige med heimeslåtten på Drivenes, dro de opp til eldhuset for å slå. Da hadde de med sengetøy, mat, kjeler, spann og anna utstyr samt hest og alle melkekyr på gården. Vanligvis var det 4-5 mennesker i eldhuset under slåtten. Som regel varte slåtten her 14 dager. Var det tørkesommer og lite høy, holdt de på i 3 uker. Da kunne de slå på myrene helt ut mot Skuelbergvannet. Der hadde de ikke løer så der ble høyet satt i stakk. Melka ble oppbevart i bekken. Fire dager i uka ble den kjørt ned og levert til kundene de hadde på Moseidmoen. Høyet ble fraktet ned med hest og slede på vinteren. De enkelte eldhus ble ofte benevnt etter eieren. I begynnelsen av 1950-årene da heieslåtten tok slutt, var Gustav Drivenes eier av eldhuset. Det ble da kalt "Gustavs eldhus". Tilsvarende har vi på Moseidheia navnet "Gabriels eldhus" etter Gabriel Moseid og "Martinius' eldhus" samt Åses eldhus.
Naspe eldhus som ble til Blekkløa
Opprinnelig har det stått et eldhus (se om Eldhuset ved Langemyr). Det hørte til Lundevold og ligger på Jan Erik Lunde volds eiendom. Etter navnetradisjonen for eldhusene her på vestheia av Vennesla skulle dette huset hatt navnet Markus eldhus etter Jan Eriks oldefar Markus Lundevold. Eldre folk som lever idag, husker bare muren etter eldhuset som sannsynligvis brant ned i sin tid. Det ble aldri bygd nytt eldhus her igjen. Derimot ble det bygd opp ei løe på tomta - "Blekkløa" som den forståelig nok kalles nå
Revetjønnløapå Naspeheia
Her har det være løe i lange tider, kanskje fra tidlig på 1800 tallet. Fra denne løa var det hestevei ned til Vrengen ved Otra og Setesdalsbanen. Det er her elva gjør en kraftig venstre sving. Lasta som ble kjørt ned med hest ble veltet pa elva og fløtet videre til Venneslafjorden. Ved og stavkubb ble lastet over på jernbanen i Vrengen og fraktet videre mot byen. Deler av denne lasteveien er fortsatt synlig. Like før 1950 ble der satt opp ny hytte på tuftene til den gamle Revemyrløa. Det var ei ferdig bygd maskinlaftet hytte som ble satt opp av et firma fra Strai under ledelse av byggmester Kvarstein. I 1951 var det ei stor tømmerdrift her ved Revemyr. I den anledning ble det bygd en stall med plass til 2 hester. Denne lasta ble kjørt ned til Gustavs eldhus på vinterføre. Veien ned til eldhuset gikk ned dalen øst for dagens skiløype. Begge bygningene gikk med skogbrannen 4. mai 2007.
Kilde: Roald Omdal