Naspehytta og området omkring

 



Naspehytta

Gustav Nomeland kjøpte gården Bjørndalen i 1932, like etter det store krakket i 1929. Han betalte 16 000 kr. for gården. Naspevarden hørte til Bjørndalen. Under krigen satte Nomeland opp ei sommerhytte ved Naspevarden. Svogeren Rødli, som var ungkar og hadde god tid, hjalp til med bygginga. Hytta ble satt opp ca. 100 m nord for varden. Hytta var innredet med 2 køyer og hadde vedovn. 100-150 meter sørvest for varden bygde de opp ei løe. Hver sommer lå hele familien her på hytta og slo myrene i nærheten. Høyet ble stuet inn i løa og kjørt heim på vinterføre med hest og slede. Enkelte ganger var heislåtten så god at de måtte sette opp høystakk. Om vinteren drev de mye toppjakt på orrfugl rundt varden og fanget mye fugl i snare i liene omkring. Hytta ble senere demontert og fraktet ned til Stemtjønn for lagring. Det var Gustav selv som gjorde dette arbeider. Her ble den liggende til den råtnet (fortalt av sønnen Nils Nomeland som bodde i Holtet nord for Vennesla bedehus.). En kan ennå se trappa og fundamentene.

Hytta ble også brukt ril festligheter fra 50-raller og utover. De satte øldunker der og der var stor trafikk der når bryggingen foregikk. Det ble beskevt "som rene 17. mairoger" igjennom skogen når øldunken var ferdig gjæret. Hytta har blitt brukt i senere rid som jakthytte og overnattingsplass. Noen tiår tilbake stemte beveren opp vannet så der sto over alt der. På grunn av denne oppdemmingen ble stemmen sprengt for på 1990 tallet.

Kilde: Roald Omdal


Løyningshytta og russerne på Horrisland

Russerne som under krigen holdt til på Horrisland, overnattet enkelte ganger på Løyninghytta. De var skjeggete og så bøse ut. Det fotelles at 2 barn på 12-13 år fra Løyning reiste inn til hytta en dag. Russerne som hadde inntatt hytta for noen dager, hørte de kom og gjemte seg i nærheten. Hytta var alltid åpen, så det var vanlig at folk som var innom her tok seg en tur inn i hytta. Det gjorde også barna. Mens de var her i hytta, dukket russene opp og kikker inn vinduer. Barna fikk øye på disse svarte og skjeggete mennene som "glåpte" rett på dem. Barna tok beina fatt og nærmest fløy over heia tilbake ril Løyning. Hva de trodde de hadde sett er ikke godt å vite.

Kilde: Roald Omdal

 

Gammel ferdselsvei fra Setesdalsbanen til Skarpengland

Før i tida da Setesdalsbanen fortsatt var i drift, gikk gjerne de som bodde i Øvrebø av på Vrengen stoppested. De gikk på den smale stien som ennå er synlig bratt opp mot Revemyr og kom opp litt sør for Kårebakken. Det var på denne veien flere bruer over den bekken som rant ned mot Vrengen. De gikk så på ferdselsvei til Bjørndalen og videre til Skarpengland. Gunnuf Drivenes fortalt til sin sønn Tor Søren.

Kilde: Tor Søren Drivenes'


Steinstemmen

Denne fine steinstemmen ble bygd i forbindelse med fløting av ved. Den er 12-13 m lang og over 2m høy. Otterdalen eide store områder med skog her oppe på denne tida. Et år ble bortimot 200 mål ved flører nedbekken til Beihølen. Da var det godt å ha denne sreinstemmen, som dem­met opp store myrområ­der med vann, som ble brukt til fløtingen. Der ble bygd ei trerenne på det siste stykket ned til Beihølen. Bekken ble ledet inn i denne trererenna. Johan Løyning far til Kåre, var med på denne drifta sammen med " lille Kresten" fra Røyknes og Syvert i Liane. De hadde akkord på denne fløtedrifta.

Otterdalen som eide skogen her, drev planteskole på Løyning. En periode var Lande fra Grenda bestyrer her. Dette er den gården på Løyning hvor kun murene står igjen. Det ble planter en god del grantrær inne på heia i denne perioden. Disse granfeltene ble aldri tynnet, så derfor finnes det den dag i dag svært rette granfelt i dette områder. Under krakket i 1929 gikk Otterdalen konkurs. Hægeland kommune kjøpte da opp skogen fra byttet med Pauleskogen og nordover langs Setesdalsbanen. I 195 l ble denne kjøpt tilbake til Løyninggården ( fortalt av Kåre Løyning).

Kilde: Roald Omdal




Byttestein mellom gårdene Drivenes, Bjønndalen og Løyning

Løyninghytta

Løyningshytta ligger ved "Bjorkjærrane" et stykke innenfor der "Dalansveien" slutter. Hytta eies av Jan William Denestad. Hytta ligger like ved byttet/grensa mel­lom hans eiendom og Løyningsskauen. Denestads eiendom blir for øvrig kalt “Konsulenten” etter som faren hans som eide skogen før jobbet som konsul. Han kom fra Grimstad og kjøpte skogen fra Anders Løyning. Anders ble forøvrig kalt ”Tjukken på Løyning” - ikke særlig pent men.

Hytta er i dag falleferdig. Den ble før brukt av folks om hogde i skogen. Til hytta hørte også med hus og to staller. Hytta ble også brukt for overnatting i forbindelse med sauesanking. Under krigen ble det oppbevart radio på hytta som for øvrig var ulovlig på det tidspunktet. Hytta ble da brukt som er "gjemmested".


Kilde: Roald Omdal