Livet på Moseidgårdene

Av Sigrid Moseid - Årsskrift 1988

Endre og jeg blei gift sommeren 1937. På det vel et halvt hundre år har det skjedd store forandringer både med arbeid og levesett på en gård. Svigerfar var mye i Oslo på grunn av sitt verv som stortingsmann, og svigermor var bare 48 år da hun fikk hjerneslag og blei nokså hjelpeløs. Så vi måtte stå for det meste av styre og stell. Jeg var 20 år og temmelig grønn og uerfaren med praktisk arbeid. Men det var bare å henge i og gjøre så godt en kunne. Erfaring og lærdom kom etter hvert.

Tabber blei det. Som første gang jeg skulle bake brød i den store bakerovnen, 16 brød var omtrent svarte på under halvtimen. Jeg hadde nok brukt for mye ved. På toppen av alt kom gamle Gonnår fra nabogården og skulle «låne et brød til i mårra». Men - alt blei tatt med godt humør. Vi hadde tjenestegutt og tjenestejente (som var yngre enn meg). I onnetider var det travelt, med mange folk som skulle ha mat. Det første var jeg sjeleglad for hver middag som var servert. Og vanka det kyt av maten, var det en som var glad.

Gamle Guri, tante til svigerfar, lå på et rom ovenpå. Hun var blind og sengeliggende i 8 år. Søster Sally kom og stelte henne av og til. Svigermor hadde det daglige stellet med henne i mange år. Da svigermor blei syk, falt det mest på meg. Jeg minnes en dag i potetopptakinga. Vi hadde det svært travelt, og jeg skulle servere ekstra god mat i onnetida. Etter middagsoppvasken kom jeg plutselig på at jeg hadde glemt Guri. Kaffekjelen kom på, og «sokkerbedane» som hun likte så godt blei smurt i en viss fart. Da jeg kom opp på loftet satt Guri blid og fornøyd i senga og sa: «Du slette tid, æ det alt mårråen». Jeg pusta letta ut og sa ingenting. Etter maten måtte jeg som vanlig tenne pipa for henne og legge den bort når kosen var over.

Vi hadde 8-9 kyr, et par griser, høns og sauer. For å drøye på foret «slo vi gras på heia». Vi lå ei vekes tid ved Storemyr i ei skarve hytte vi hadde der. Det var stas når vi dro avsted. Vi hadde etter hvert fått tre barn, de var med, og hesten, ei kyr og et tåtelåm. Høyet blei satt i stakker som blei henta på vinterføre. Det var travle, men fine dager. Laukjerv måtte vi også ha. Det var så godt til dyrene på vårparten. Tida før St. Hans måtte det foregå på grunn av forverdien. Osp og raun var best. Vi bandt kjervene på heimeheia, så det ikke blei så lang transport. Endre kjørte de tilgårds i høytrommel med meier. Barna var også med på dette, og kunne være til litt hjelp. Et år var Guri Stokkeland med oss. Arbeidet gikk med liv og lyst de fine som­ merdagene. Slåtten var ei travel tid for alle. Ikke minst for hesten. Han måtte trekke slåmaskinen og han måtte trekke tunge høylass opp den bratte låvebruna. Min jobb under innhøstinga var å trø høylassene, for om de sa at jeg «drekta» så godt. Det var en god følelse når siste lass var kjørt inn, og vi rakte opp låvebruna og hadde alt vel i hus.

Om høsten kom «bakstekåna" og bakte flatbrød til vinterforsyning. Det stod gjerne på i tre dager. Tynne fine leiver blei bakt og stekt på hella i skorsteinen. Det var ei anseelig “rue" som blei bakt. Siste dagen var det tynnbrød, myke lefser og potetskaker. Å, som det smakte.

Jul på Moseid

I tida før jul var det mye som måtte gjøres. Småkaker blei bakt, så alle boksene stod fulle av alle gamle kjente slag. Og det måtte sku­res og gjøres rent alle veier, så det lukta av grønnsåpe, fra loft til kjeller. Storvask av tøy måtte og til. Først alle «golvdekkenane» som trengte mest tørk. Så gangtepper og sengetøy. Vi stod i bryggerhuset og vaska, der var det steingulv så det gjorde ingenting om vi sølte. Tøyet blei vaske i store trebaljer. Vi brukte vaskebrett og skrubba i vei så såpeskummet stod. Ei kjempestor jerngryte blei brukt til koketøyet.

På tredje etasje var strekt snorer som etterhvert blei fulle av tøy. Vi hadde ekstra hjelp til all denne vaskinga. Like før jul kom slakter Stiansen. Da måtte to griser og en kalv bøte med livet. Saueslaktinga var unnagjort om høsten. Det var grusomt å høre på grisehylene, og fælt å røre i det varme blodet så det ikke skulle levre seg. Foruten blodmat lagte vi persesylte, nellikflesk, morr, lungemos, fatesylt, suss og leverpostei.  Lille julaften blei det bakt 2 omganger med brød. Først grovbrød av «heimekveide», så fint brød og julekaker. Vi hadde to store trekjerr med tett lokk som vi oppbevarte brødene i. Der holdt de seg utrulig godt. 

Så kom endelig julekvelden. Formiddagen gikk med til de siste for­ beredelsene før helgen. Mannfolkene måtte blant annet bære inn mye ved og kornband til fuglene, de måtte ikke glemmes. Det var fast takst med ribbe, surkål og lefse midt på dagen. Alle måtte bade og stelle seg før juletreet blei pynta i kvellinga. Endre og jeg hadde som vanlig  fjøsstellet. Også dyrene måtte ha en ekstra godbit i julehelga. Klokka 5 ropte svigerfar, som nå blei bare kalt bestefar, oss ut på framtrappa for å høre kirkeklokkene ringe jula inn. Vi stod der høg­ tidsstemt i vinterkulda og lytta i den stille kvelden. Det var dekka langbord i den ene stua. Bestefar las juleevangeliet med tydelig og klar røst. Risgrøten blei servert, og tok det for lang tid ved bordet blei barna litt utålmodige. De tenkte nok på alle pakkene under juletreet. Det var mest myke pakker, mange heimelagte ting. En og annen kjøpe­ ting var det ekstra stas med.

Juletreet blei satt midt på gulvet i mellomstua. Stearinlysene blei tent og de måtte stå rett ellers blei det drypp på gulvet. Vi tok hverandre i hendene og gikk rundt treet og sang de kjente, kjære sangene som hører julen til. Senere kom alle kakene og julegotteriene på bor­det. Det var ikke «ut og inn kaker» som nå. Ingen var så godt vant med «det søte».

Frokostbordet 1. juledag bugna av god mat, og alle spiste med god appetitt. Dette var kirkedag, så middagsmaten var enkel, lutefisk og melke­ suppe, resten av grøten var lagt til suppa. Ikke alle var fornøyd med kosten, men det var tradisjon, den måtte følges. For barna var vel dette omtrent den lengste dagen i året, alle måtte holde seg heime. Ikke gå på besøk, og ikke få besøk Fra 2. juledag var det tid for å få besøk av slekt og venner. Var det godt føre når vi skulle avsted, blei hesten med bjellekrans på spent for “sluffa” i. Vi satt godt nerpakka i kjørekep og tepper.

Det blei mange koselige turer. Jeg minnes en søndag, vi var bedt til Eikeland, til Ragnhild og Olai. Vi kjørte over fjorden i et forrykende uvær. Det var vel snaut de hadde venta oss i det fæle været. Vi blei vel mottatt, og det var godt å komme i hus. Olai leste fra noen gamle skinnbrev, og beretta om god forbindelse mellom våre slekter. Før det blei mørkt bar det på heimvei igjen, til fjøsstellet.

Så mange andre ting kunne nevnes. Harald, bror til Gabriel var lektor i Arendal. På sine eldre dager blei han åreforkalka, og vertsfol­ka hans kunne ikke ha ansvaret for ham lenger. Han måtte tilbake til fedregarden, så han levde sine siste år hos oss. Da min far blei enkemann kom han også, og var der noen år. Han var sterk og flink og hjalp oss med mye arbeid. Nå bor Endre og jeg i vår aldersbolig, og har vært de eldste på går­den i mangfoldige år. Vi har til og med barne-barns-barn.

Sigrid Moseid forteller om garden: «Navnegranskerne mener at de naturgitte navnene er eldst. Navnet Moseid er blant flere naturgitte navn her i bygda. De mener også at navnene går tilbake til Kristi tid, kanskje enda lenger. Vi har et jordstykke som kalles Hovane, her menes det å ha stått et hedensk gudehov. Setehuset som står på garden nå stod ferdig i 1851. Det blei bygd av Endres bestefar: Til det brukte han den beste materialet han fant i løpet av tre års tømmer­ drift. Det har holdt seg utrulig godt.

Gunder Moseid blei på sine gamle dager interessert i slektsgransking. Han var mye på Statsarkivet. Han rakk bare å g granske ei grein av slekta som hadde bodd på garden.Den fulgte han tilbake til år1500. Så blei han sykelig og måtte gi opp. I eldre tid hørte det til fire husmannsplasser til garden.

Kilde: Vennesla historielag