Krigsminnene i og historier fra Vennesla

Første  verdenskrig

Selv om Norge var nøytralt under 1. verdenskrig, er det markert minnested for de som gikk nøytralitetsvakt i Vennesla. Selv om Norge ikke deltok i krigen var det en spent situasjon i landet. For å passe på at ingen angrep landet, ble det plassert vaktmannskaper, såkalte nøytralitetsvakter, ved strategiske plasser. Litt sør for tunnelen der Setesdalsbanen gikk gjennom ved Kvarstein jernbanebru er det hugget flere navn inn i fjellet på noen av dem som holdt vakt der. Den norske nøytralitetsvakt varte fra 1.8. 1914 til 11.11. 1918. Samme type minnesmerker finnes ved Paulen bro.

(Kilde og bilder: Vennesla historielags årsskrift, artikkel av Emilie Marie Andresen)

Andre verdenskrig

Tysk skytestilling på Kvarstein (på Saga). Under stillingen er det et hull inn i fjellet - trolig brukt som tilfluktsrom eller lager. Stedet er på toppen av Saga og heter Sagereet. Det er både skytestilling på toppen og lager/bunkers under.

Tuneller Kvarstein. Bygd av tyskerne rett før krigens slutt som tilfluktsrom. Ble ikke ferdige. To innganger som er forbundet med hverandre i fjellet.

Tyske skytestillinger. Ligger to skytestillinger i heia bak Kvarstein skole.

Bunkers på Vikeland: Denne bunkersen ligger på Vikeland ikke langt fra Direktørboligen.

Kilde:  Temaplan for kulturminner og kulturmiljøer, Vennesla kommune

Då tyskarane kom til Stallemo.

Etter snart 60 år er ein del gløymt, men ting som gjorde ekstra inntrykk står klart for meg.  Eg var i 12 års alderen.  Inne ved vannsaga på Hægeland på Stallemo var far og ein mann i arbeid med å skjære stav eller bord til fiskekassar.  Eg var truleg med som ”sjauar” og bar ut ved og avfall etter dei som skar.

Då kom der ei rekke tyskarar etter vegen.  Det var bilar og to kjempestore hestar førespent ei prærieliknande kjerre. Eg kan ikkje minnast at dei vaksne hadde tala om att dei skulle komme.  Ei kone på Homstean sa det var vel til at dei fekk tyskarar på Stallemo også.  Ho var så lei dei som var i Hommeleiren.  Dei trengte ikkje ha det betre på Stallemo enn dei hadde det på Homstean.

På Stallemo  skulle dei slå leir mellom elva og vegkrysset i Teren.  Den tid var det furumo ut til Krossan der det i dag er det tatt ut grus.

Neste minne er frå tunet heime på Stallemo. 

Det kom ein bil med ein stor, kraftig mann i tysk uniform saman med ei norsk dame som var tolk. Dette var sjefen sjølv, dei budde i skulehuset. Var han den første sambuaren i Stallemodalen, forut for vår tid ?

Dei skulle etablere ein leir og han ville kjøpe tømmer av bestefar. Dei skulle grave seg ned i grusen og legge tømmer med torv over som tak.  Dei kunne ikkje hogge der leiren skulle være fordi det då vart synleg frå fly i lufta.  Eg fylgde med i forhandlingane. Bestefar ville ikkje selge då det var så lite skog til garden. Tyskaren virka trugande. Det var fyrste gongen eg kjende uhygge for tyskarane då han for avstad. 

Men alle tyskarar var ikkje like. Olga Mushom fortalde om husundersøking etter radio. Dei budde på Mushom.  Radioen var gøymd i uthusa, og dei fann den ikkje. Ho hadde eit lite barn som låg i ei lita seng i stova, den eine tyskaren stod og såg på barnet.  Då sa han til Olga at sånn ein hadde han heime i Tyskland, medan tårane rann.

Etter kvart sette dei opp to meter høgt piggtrådgjerde rundt leiren. Dei hadde og vaktpost.  Frametter sumaren var det eit vanleg syn at ein tyskar med 10 -12 russiske fangar og Mauser gjekk tur rundt Stallemogardane. Eg minnest ein gong dei kom forbi heime. Vi hadde ein stor gulrotåker der vi dreiv og tynna vekk små gulrøter der dei stod for tett.  Far spurde då vakta om han kunne gje dei små til russarane. Ja, det kunne han dersom det ikkje var salgsvare. Då knaska dei på gulrøter.

I Monane spreidde dei seg rundt omkring og plukka blåbær. Dei hadde alltid berre ein tyskar med som vakt. Vaktene kunne litt norsk og ville gjerne prate. 

Eit minne står like klart for meg i dag som då det hendte. Dei kom forbi heime og skulle opp på Lillehei. Ein offiser var med som vakt. Eg trur han heitte Løhmann. Han fortalde at han hadde ein såpefabrikk i Berlin før krigen kom, men nå var Tyskland kaputt. Han hadde ikkje lyst til å reise tilbake til Tyskland fordi han meinte ikkje det var nokon framtid der meir. Han håpte at amerikanarane eller engelskmennene kom først til Berlin. Blei det russarane var det ikkje håp. Så klappa han fleire gonger på pistolen. Det var like tydeleg som tale. 

Eg såg likevel aldri at russarane vart dårleg behandla. Dei hadde heller ikkje så dårlege klede at eg minnest noko om det. 

Ein haustdag kom naboen innom, nå var det så nære på at han hadde blitt skoten av ein tyskar, for han høyrde kula kvein.  Det var tyskarane som jakta på røy med Mauser i Monane. Og kula kvein etter å ha treft ein kvist. 

Utpå hausten rømte to russiske fangar. Om kvelden høyrde vi tyskarane rundt husa. Då det banka på var det Løhmann. Han orsaka seg, men var nøytt til å fylgje ordre om husundersøking etter russere. Det var tydeleg med uvilje. Då han hadde sett innom alle romma hadde han god tid. Eg minnest at han var dårleg til å leite. 

Ein kveld kom han og sa at det var blendingskontroll. Han gav seg tid til å prate, sette seg ned og demonterte maskinpistolen, sette han saman og forklarte virkemåten. Dette er det siste minnet eg har om tyskarane heime under krigen.

Anders og Johan Stallemo leigde garden som Kjell Anders Greibesland har nå. Rett over elva for leiren. Johan fortalde at ein del av tyskarane var bønder i det sivile. Dei hadde og ei ku i leiren. Han meiner russarane sat ved same bord og fekk same mat som tyskarane. Dei var og ofte nede ved elva og fiska utan at han såg det var vakt med. 

Dei hadde telefon på garden. Diebel sat kvar dag telefonvakt i tilfellet det skulle komme noko melding til leiren. Då dei to russarane rømte vart det strengare. Gestapo med hund kom frå byen. Ein av dei snakka norsk. Han kom inn på garden og sa at nå skulle dei sleppe hundane.  Dersom det viste seg at rømlingane hadde vore innom garden og fått hjelp vart det rettssak og dei ville bli skoten. Men hundane fann ikkje spor. Eg veit ikkje om russarane blei tatt. 

Snart sette haustregnet inn. Grunnvatnet steig slik at dei fekk vatn inn i bunkersane. Då reiste dei. 

Det må ha vore eit visst samband mellom russarane og bygdefolk for det finns ennå ting i bygda som fangane har laga.

Stallemo, november 2004.

Gunnar Iveland

Kilde: https://ovrebohistorielag.no/arsskrift-2005-tyskere-pa-stallemo/

Vi har flere ganger skrevet om den frigjøringskampen som ble ført under 2. verdenskrig, og som regel har det vært de som var aktive som vi har omtalt. Vi har hørt lite om hvordan de som var mer i skyggen opplevde krigen, og kanskje særlig hvordan kvinnene opplevde den vanskelige tiden. Vi har vært så heldige å få Torbjørg Upsahl, søster til Gunnar og Lars Upsahl som var så aktive i motstandsbevegelsen sammen med Oluf Reed Olsen, til å fortelle litt om hvordan hun opplevde krigsårene.

Noen minner fra krigsårene: 

Jeg husker at jeg tidlig på morgenen 9. april 1940 våknet og merket at det ristet i senga på grunn av skytingen fra kanonene i Kristiansand. Vi skjønte at noe var galt og fikk høre at tyskerne var gått i land og krigen hadde brutt ut. Utover dagen var det stor pågang av folk som søkte seg ut av byen og innover i landet, til familie og kjente i første rekke, men også fremmede søkte hjelp.

Også tyskerne kom etter hvert og okkuperte både hus og rom has private – mest til offiserer. Jeg husker også at det sto en større garasje ved innkjørselen til oss som ble benyttet til en buss. Denne tok tyskerne til stall for hester.

Det tok ikke så lang tid før motstandsbevegelsen også ble en del av vår familie. Det var Gunnar som var den offisielle kontakt, men for øvrig var alle i huset kjent med hva som foregikk. Gunnar gjorde sin første militærtjeneste i Garden, Lars var i Heimevernet. Høsten/vinteren 1941/1942 vikarierte jeg for Ingeborg Løvsland, datter av Olav Løvsland, lærer i bygda, på butikken hos Olav Lian. Ingeborg gikk den vinteren på Danvik ungdomsskole, men 1. april 1943 reiste jeg til Kristiansand og begynte på Agder Skogeierlag. Det var B.J.S. Ilebekk som var revisor dr sammen med Aasmund Stray, som skaffet meg den jobben- og som varte helt til 1993.

Det var mange som deltok i motstandsbevegelsen på forskjellig vis – også på kontoret. Det ble publisert en illegal avis som ble stensilert og bl.a. levert til en person på Landmarks Bokhandel. Det var jeg – som var ukjent i byen – som fikk jobben med å levere pakken der. 13. september 1943 ble styret og disponent Thor Haug arrestert. Grunnen var at disponenten hadde drevet med ulovlige aviser og delt disse ut, bl.a. til styret. Styret var klar over risikoen så konsekvensene kom ikke som noen overraskelse. Disponent Haug ble sendt til Grini, men styret fikk en bot og ble løslatt. Haug ble senere sendt med Westphalen til Tyskland. Båten gikk på en mine og alle omkom.

Hjemme i Øvrebø var det stort sett bare Oluf Reed Olsen og Lars Jahn (Lasse) Larsen av agentene som kom innom oss. I den første tiden holdt de til i en hytte inne ved Støssvannet. Da det etter hvert ble vanskelig å sende derfra p.g.a. at tyskerne drev med radiopeiling langs veien, ble sendingene flyttet til et lite «lekehus» i Kråkedalen, ret overfor vårt hus. Så vidt jeg har forstått, ville det være vanskelig å peile denne sendeplassen da den lå i samme retning som tyskerleieren like ved. Det var vel mest observasjoner av båttrafikken på havna i Kristiansand som ble fraktet med sykkel fra byen og opp til oss og videresendt til London.

Under krigen måtte radioene leveres inn. Høsten 1944 ble noen av mots (På et bilde fra gården lytter Torbjørg, Lars og Steinar Ilebekk (med gevær) likevel på nyheter fra England utenfor hovedhuset som lå bare 2-300 meter fra tyskerleiren.) 

Det var nok en del som hadde mer enn ett apparat og som  derfor våget å gjemme bort ett – det gjorde vi. Apparatet ble satt inn i et hulrom i veggen mellom et kott og soverommet på loftet. Når nyhetene fra London kom, samlet de fleste seg rundt radioene, mens en holdt vakt i vinduet på kvisten. Kom det noen nede i svingen, måtte radioen fjernes og settes tilbake på hjemmestedet. Det var jo bare noen få som kjente til at vi hadde radio.

Høsten 1944 ble noen av motstandsbevegelsen i Kristiansand arrestert. Dette førte til at flere utover i distriktet kom i søkelyset- Da Gunnar den 16. november 1944 fikk melding om at Torkel Reiersdal var arrestert, fant han det best å gå i dekning. Han dro til Kristiansand der han måtte ligge i dekning til han kunne få sikker transport til Oslo for å komme videre til Sverige. Avtalen var da at dersom Gunnar ble etterlyst, så skulle vi si at han var reist til onkel Ludvik på Bjørkehaugen i Hægebostad for å hjelpe til med noe der. Da de kom for å arrestere Gunnar, var han jo reist. Da tok de med far for at han skulle vise veien til Bjørkehaugen. For at Gunnar skulle få beskjed om at han var ettersøkt, sa far at de fikk gå innom butikken på Homstean og spørre O.S.Ilebekk om ikke han mente det var best å kjøre en bestemt vei til Hægebostad. Dette fikk så jeg vite og fikk gitt beskjed til Gunnar.

Da de kom for å arrestere Gunnar var Lars på låven. Han fikk se at folkene kom og at de gikk og hadde tatt far med seg. Han trodde da at alle var gått og gikk inn. Dessverre satt det vakt og han ble da arrestert. I følge «Stemmer fra Arkivet» ble Lars arrestert 20. november 1944. Da følget kom tilbake fra Bjørkehaugen med uforrettet sak, ville de tatt både Lars og far. Mor sa da at hun visste ikke hvordan hun skulle klare alt med dyrene alene. De lot da far bli igjen. Jeg tror at årsaken til at de var såpass menneskelige var at mor hadde gitt dem mat, (tor at det var både han som satt vakt og de som var med far til Bjørkehaugen).

Jeg fikk gitt beskjed om at Gunnar skulle reise med nattoget en kveld og jeg møtte han sent på kvelden. i Tordenskjoldsgate for å ta farvel. Etter at han var kommet vel over til Sverige – noe som hadde vært en strabasiøs tur) – fikk jeg brev fra han. Det var adressert til Torbjørg Olsen, adr. Ludvik Ilebekk, Vestre Strandgate 44, Kristiansaand S, Norge. Kortet var udertegnet med Gunnar Wirèn. Teksten var dessuten på svensk. (Glad Påsk Tillønskas av Gunnar Wirèn).Når det ble sendt til min onkel Ludvik`s adresse var det selvsagt for ikke å oppgi min adresse som var i Lømslandsvei.

Lars var innom både fengslet og arkivet før han ble sendt til Grini. Han ble løslatt 8. mai 1945. Jeg tror tiden på Grini var ganske tøff. Det var dårlig med mat. En ting som vi gjorde for å bedre forholdene med mat var at fikk nye vaskepulverkartonger fra Walhalla Såpefabrikk. Disse ble fylt med havregryn blandet med sukker. Vi fikk tilbakemelding om at de trengte mer vaskepulver.

Kilde: https://ovrebohistorielag.no/arsskrift-2008-torbjorg-upsahl-krigsminner/

Tidleg om morgonen 9. april kunne me sjå røykdotter i lufta i retning byen. Det viste seg å vere granater som eksploderte på Odderøya. Me kunne også høyre bulder frå skytinga. Eg var 8 år. Eg hugsar det godt, men kan ikkje seie at eg var redd.

Då det lei mot kveld kom det ukjente folk til gards frå byen. Far, Georg Iveland, hadde lastebil. Han klyrde for å hente folk som ville bort frå byen. Han kom heim med lasteplanen full av folk.

Om kvelden stelte me i stand liggeplassar på golvet i stovene. Det var familiar med barn. Den eldste som kom til oss var ei bestemor på bortimot 90 år. Ho heitte Fjelltjønn. (Namnet kom frå ein gard innforbi Topstad, mellom Stallemo og Utsogn. Den tid det budde folk på Fjelltjønngardane måtte borna gå over heia kvar dag for å komme til skule på Stallemo. I dag er det rart å tenke på at dei gjekk den lange vegen.)

Ein mann hadde kome bort frå familien sin. I Vennesla fekk han vite at resten av familien hadde flykta til Stallemo. Det hadde kome eit større snøfall, 40 cm tung og våt snø. Han hadde gått med sykkelen sin over Drivenesheia. Det var ikkje brøyta og vegen var vel berre som ein hesteveg å rekne i den tida. Eg minnest han saa at om han ikkje hadde vore turnar hadde han ikkje klart å kome over heia.

I Furulunden mellom Stallemo og Åsen budde Kristian Stallemo. Han hadde ei sag med ein einsylindra motor som drivkraft. På Stallemo høyrde me smell fra motoren når dei skar på saga. Smella uka på etter som belastninga auka. Det kunne mest høyres ut som eit børseskot. Eit av barna som hadde evakuert var sikker på at det var tyskarane som skaut nede i byen. Han trudde byen måtte vere nær, ja rett bak den næraste heia. Det var vanskeleg å få han frå det.

Me hadde truleg høyrt av dei vaksne at det kunne bli matmangel. Bestefar, Gunder Iveland, hadde lagt settepoteter til lysgroing i fjøset. Der var me og lurte oss til å skrelle dei og togg rå potet. Det blei å prøve så mangt under krigen.

Tyskerane som falt i Noreg under krigen var gravlagt på æreskyrkjegarden ved Ekeberg i Oslo. i 1953 blei det bestemt å flytte heile kyrkjegården til Alfaset nord for Oslo. På «Deutcher Soldaten Fieldhof Alfaset» kviler i alt 3200 tyske falne frå tid 1940.45.

Gunnar Iveland, 2007.

https://ovrebohistorielag.no/arsskrift-2007-minne-om-9-april-1940/

Minnehøytidelighet i skogen på Horrisland

I samarbeid med Vennesla historielag holdt Øvrebø historielag i vår en flott minnehøytidelighet over russiske krigsfanger som gjemte seg i ei enkel hytte på Horrisland fredsvåren 1945. Harald Sødal har skrevet bok om russiske krigsfanger i Kristiansands-distriktet, og det var på bakgrunn av det at høytideligheten kom i stand. Bl.a. Øystein Larsen la forholdene til rette for å markere dette også på Horrisland. Representanter fra Den Russiske Ambassaden, fra Heimevernet, Harald Sødal, ordfører i Vennesla Torhild Brandsdal, Veterankorpset og en av dem som hjalp russerne, Magne Øvland, m.fl. var til stede da det ble avduket en minneplate.

 (Tekst på minneplaten: Russiske krigs-fanger på flukt krigsvinteren1944/45. I november 1944 rømte tre russiske krigsfanger fra den tyske fangeleiren på Hunsfos. De ble tatt hånd om av bygdefolk og ble holdt skjult i Vennesla og Øvrebø. Her i en primitiv hytte holdt de til i de siste dagene før frigjøringen den 8. mai 1945.)

Om bakgrunnen for dette siterer vi fra Fædrelandsvennen 14. mai 1945:

3 russere ble holdt skjult i Vennesla og Øvrebø siden i fjor høst.

De rømte fra Hunsfoss, og ble tatt vare på av Georg Granly som ved hjelp av andre klarte å gjemme dem. – En fjerde russer hadde rømt fra Stavanger og kommet i skjul i Iveland.

Noen spennende og dramatiske måneder under stadig frykt for å bli oppdaget.

Lørdag hilste vi på 4 russere som hadde rømt fra tysk fangenskap, og det var karer som hadde vært ute for litt av hver. Den ene av dem, en kjekk og sympatisk fyr, gjorde seg forståelig ved hjelp av litt tysk. Han heter Mischa og er fra Gorkii i Russland. De andre tre het Senja fra Smolensk, Mischa fra Ukraina og Kusma.

Mischa forteller at han og to av de andre soldatene ble utkommandert i 1940. 30. juni 1941 ble de tatt til fange av tyskerne og kom til Vennesla 17. mars 1942 etter et forferdelig fangenskap i Polen. Også på reisen til Norge hadde de vært utsatt for forferdelige lidelser og strabaser.

Senja hadde tatt litt ammunisjon i Polen, og ble dømt til døden, men seinere ble dommen forandret. Han ble pisket og siden måtte han stå i iskaldt vann til livet i 26 timer, og ble deretter sendt ut på hardt arbeide uten mat. Ellers fikk de suppe kokt på uvaskede poteter med brennesler og strå i – og av og til litt hestekjøtt. 16 mann fikk et brød til deling pr. dag og hver fange fikk 150 gram suppe.  Det var derfor ikke rart at mange av dem døde av hunger og utmattelse, og mange av fangene var bare knoker og ben. Når de var på utmarsj, hendte det ofte at en falt om på vegen, og da ble han uten pardon slått i hjel med geværkolben av vaktene.

RØMNINGEN

En fredag i november måned i fjor kl. 6.30 om morgenen rømte de tre russerne fra Hunsfoss, og listet seg inn på låven til Martinsen på Moseid. De ble liggende på låven til søndag kveld, men da tvang sulten dem ut. De hadde nemlig bare et halvt brød med seg til deling.

På Moseidmoen traff de Georg Granly, som tok de tre russerne med seg og gjemte dem i et nylig ferdiglaget uthus. Han ga dem mat og stelte godt for dem, og de ble der i uthuset til Granly i 3 måneder, og syns de hadde det herlig i høyet, hvor de kunne sove og spise noenlunde trygt, trodde de.

MEN EN DAG KOM TYSKERNE

og hadde øvelse i nærheten, og en tysk offiser gikk opp trappen til uthuset og sto der en lang stund. Da var ikke verken tyskerne eller Granly høye i hatten, men det gikk godt.

Etter dette turde ikke Granly ha dem der lenger, og flyttet dem til Thorvald Strandbergs hytte ved Kjåvannet. I tiden etterpå flyttet de rundt til 8 forskjellige hytter på Drivenes-heia og Granly gikk i alle slags vær med mat til dem, som han møysommelig hadde skaffet til veie. Til slutt bygde russerne seg en god hytte selv på Omar Sangeslands eiendom i Øvrebø. Her hadde de hatt det bra de siste månedene, for folk i Øvrebø har vært snilde og hjelpsomme.

EN NATT VAR GRANLY SYNLIG NERVØS FOR DEM

og han fikk dem overflyttet til Histøls hytte på Frustøl, og da han kom tilbake til russernes hytte etter å ha fulgt dem til Frustøl, var 10 tyskere i gang med undersøkelser i hytta, så det var i siste liten han fikk dem av gårde. Han ble selvfølgelig forhørt av tyskerne og sa han hogde last på Engeland, og den forklaringen godtok de.

Alle disse tre var så takknemlige for alt hva folk hadde gjort for dem og særlig glad var de blitt i Granly, som forresten også er en kjernekar.

SVØMTE OVER VENNESLAFJORDEN

Den fjerde russeren vi snakket med, hadde rømt fra Stavanger for 21 dager siden, og kom til Iveland mandag. Han hadde svømt over Venneslafjorden om natten, og da han kom fram ante han ingenting om freden. I Iveland måtte han også svømme over elva, utmattet og sulten. På vegen fra Stavanger hadde han bare fått mat en gang. På Iveland var folk snilde mot ham. Hunsfoss-bilen ble sendt opp for å hente ham, så han kunne være sammen med de andre tre, og nå er han også hos Granly. Lørdag ettermiddag bilte direktør Knobel med de russiske fangene til Kristiansand, hvor de skal bo på hotell Metropole, til det kan bli ordnet med heimreise for dem.

Granly har som man vil forstå hatt stor hjelp av Thorvald Strandberg, Vennesla og Omar Sangesland, Øvrebø, under arbeidet med å skjule russerne.

Den siste måneden har også Magne Øvland hjulpet ham mye.

Over.: Representant fra Den Russiske Ambassade holder minnetale og avduker minneplaten Til høyre: Magne Øvland foran minneplaten

https://ovrebohistorielag.no/arsskrift-2005/

Om flagget på forsiden av årsskriftet for 2005:

Flagget, som Kåre Mushom hadde med seg på avdukingen av minneplaten i skogen ved Horrisland, har sin egen spesielle historie:

Det var hans mor, Olga Mushom, som kjøpte flagget på butikken til Olav Lian 7. mai 1945! Det var jo ikke vanlig at butikkene hadde slike symbol på lager, men Olga hadde hørt at hos Olav Lian kunne hun få kjøpt flagg. Hun syklet ned fra Mushom, hvor hun bodde, og ganske riktig, hun fikk kjøpt flagget, en dag før den offisielle meldingen om freden ble gjort kjent. Det ble flittig benyttet i fredsdagene og festlighetene den våren, og er siden blitt oppbevart som et klenodium i familien.