Knudane, Vollane, Paulen, Slottet, Tellhaugane og Kuarstøl

Har skrevet bok om livet på husmannsplassene i Paulen-området

Mange venndøler tar søndagsturen til Paulen-området, uten å vite at det er stor sannsynlighet for at forfedrene deres levde sine strie liv på husmannsplassene i nærheten. Nå har Odd Magne Røinås skrevet bok om livet og slektene som bodde i grenselandet mellom Vennesla og Iveland.

– Mine tippoldeforeldre ryddet seg en plass på toppen av fjellet du ser bak kraftstasjonen på Steinsfossen. Det var en fryktelig tungvint plass, men det var for at mannen Gunner, som var leilending i Paulen, skulle få enklere vei til arbeidet, forteller Røinås. Gunner jobbet nemlig på Drivenessaga, og måtte hver dag over det bratte fjellet for å komme på jobb.

I stedet ryddet altså ekteparet, i en alder av 57 og 52 år, seg en plass på toppen, kalt Slottet. Her bygget de hus, og hadde både hest, sauer og geiter, og var selvberget.

– Det sies at kona Guri var fryktelig sterk. Det var så bratt opp dit, at man måtte holde seg i trærne for å komme opp, men hun hadde klatret opp med en 50 kilos melsekk på ryggen, smiler Røinås, som har fått laget ei flott stivpermet bok. Den har tittelen «Mellom Iveland & Vennesla», og gir, foruten slektsgranskingen, glimt og fortellinger fra livet på husmannsplassene i området.

Knudane, Vollane, Paulen, Slottet, Tellhaugane og Kuarstøl er steder hvor det var yrende liv med barn og dyr og husfolk.

– Jeg har funnet ut gjennom dette arbeidet at jeg har slekt som har bodd på alle disse husmannsplassene. Det har vært veldig moro å oppdage, sier Røinås, som fra før er leder for Kringsjås Venner. Han er «eksperten» på livet på Kringsjå, og har også dette med i boka, men det er viet stor plass også til stedene som omkranser kraftverket.

Tatt av de underjordiske

Folkene som bodde på disse husmannsplassene strevde for å få endene til å møtes, og det finnes mange beretninger om drukningsulykker, barnedød og til og med om å bli tatt av de underjordiske.

– De trodde som spikeren på at Tellef i Knudane ble tatt av de underjordiske, sier Røinås og forteller historien. En høstdag i 1761 var kona Gunvor en tur til Grovane. Da hun kom hjem om kvelden, var mannen borte, og barna fortalte at han hadde gått ut i bare undertøyet, og ikke kommet tilbake. Det var ingen spor i snøen, og mannen ble aldri funnet. Sagnet forteller at man kunne høre et rop i det fjerne om at «Tellef er her, han lider ingen naud».

Grensetilværelsen

For dem som bodde mellom Iveland og Vennesla, hadde denne «grensetilværelsen» en del utfordringer.

– De måtte jo for eksempel gå veldig langt for å komme på skolen. De som bodde i Paulen, måtte gå over heia for å komme til Samkom skole, og før det igjen, måtte de gå helt til Åmdal, forteller Røinås, som ble trigget til å undersøke slekta si etter en samtale han hadde med sin far noen år før han døde.

– Jeg spurte min far hvor mange søsken hans far hadde. Det visste han ikke, og dette merkelige svaret gjorde meg veldig nysgjerrig, sier den pensjonerte læreren, som selv vokste opp på Tellhaugane, like over grensa til Iveland. Hans far, Olaf, vokste opp på Kringsjå, ettersom hans far var damvokter fra 1908.

På tidlig 1900-tallet var det liv på husmannsplassene i området, og på Kringsjå var det et eget samfunn, med arbeidere på kraftstasjonen. På det meste bodde det 50–60 mennesker i det lille samfunnet på Kringsjå. Odd Magne Røinås har blitt fortalt at dette var en fin tid, der barna alltid hadde noen å leke med.

– De hadde hverandre i det lille samfunnet. Det var en helt annen tid, sier han. Hans foreldre, Olaf og Malli, møtte hverandre i Kringsjåsamfunnet. Malli kom fra Svalland, for å ha tjeneste hos en ingeniør med familie. Hun ble advart mot å reise dit, fordi noen mente det var en «uonelig» plass.

Ikke for Malli, som stortrivdes, og som fort fikk følge med Olaf, som bodde vegg i vegg med sine søsken og foreldre.

Men det var hardt arbeide for Malli, som kun fikk fri én dag mellom jul og nyttår, og da syklet hun hjem til Svalland og tilbake. Da Malli og Olaf skulle gifte seg, måtte de kjøre med drosje helt opp til Evje for å bli viet på prestens kontor. Da de kom hjem til Kringsjå, etter en lang tur over Vegusdal, var det stelt til bryllupsfest. Ifølge Mallis egen beretning, var ikke Olaf glad i selskaper, og satte seg i ganga og angret på at de hadde bedt folk.

Olaf og Malli flyttet etter hvert til Tellhaugane, hvor det også i dag bor etterkommere av disse. De fikk åtte barn. Malli ble 101,5 år gammel, og døde i 2007.

Sønnen, Odd Magne Røinås, har skrevet boka, som også inneholder en rekke bilder, for at slektninger skal kunne kjenne historien. Han har derfor bare trykket opp 200 eksemplarer, hvor nær halvparten allerede er solgt.

– Jeg gjør det ikke for å bli rik, men om noen vil kjøpe, så kan de ta kontakt med meg, sier Røinås, som legger til at Ingvald Røinås Ingebretsen har gjort et formidabelt arbeide med bildene.

Kilde: Odd Magne Røinås og Vennesla tidende

Om Kringsjå kraftstasjon

Da Setesdalsbanen kom i 1896 åpnet det seg nye muligheter i Otra. Nå hadde Hunsfos Fabrikker hatt elektrisk strøm fra omkring 1890, men det å overføre elektrisk kraft over lengre strekninger var ikke så vanlig her i området. Det var først i 1891 det ble gjort forsøk med en to kilometer lang linje i Norge.

Kringsjåfossen lå innbydende til dette formålet. 21. november 1900 ble driften satt i gang med en produksjon på 650kw. Kringsjå kraftverk med undervannskanal. Kraftverket ble bygget i 1899-1900 og var i drift fra 21. november 1900 til 1957 og leverte strøm til Kristiansand. Senere ble verket utvidet flere ganger og var i drift til 1957. Da var Steinsfossen kraftstasjon ferdig og overtok kraftproduksjonen. Selve kraftstasjonen lå vest for maskinmesterboligen. Inntaket var sør for skolehuset. På vestsiden av kraftstasjonen lå arbeiderboligene. Disse var godt synlig når en kom kjørende med toget mot Byglandsfjord.

Det fortelles at da kraftstasjonen skulle innvies, var det dekket til fest inne i hallen. Mange promi­nente gjester var til stede, og flere skulle holde tale i anledning åpningen. Bråket fra turbinene var imidlertid så stort at en ikke kunne høre "mannemål". Det ble gjort kort prosess, og turbinene ble slått av. Hvilke problemer strømbruddet fikk for Kristiansand forteller historien ikke noe om.

Hva skulle Vennesla kommune gjøre med elektrisk kraft? Det ble inngått en avtale med Kristiansand om at Vennesla skulle bygge ut, administrere og vedlikeholde sitt eget verk, men strømmen skulle leveres fra Kringsjå. Det ble bygget en sekundærstasjon på Storevold, og den ble koblet til høy­ spentlinjen fra Kringsjå, som gikk like forbi. Mange husker denne "kiosken" på Storevold. Det var her strømmen ble satt på julaften 1915. En av de som var med på utbyggingen, var Harry Birkeland. Denne spesielle julaften, satt folk og ventet i stor spenning. Mange skjønte ikke det­ te med elektrisk strøm. Det fortel­ les om ei eldre kone, som trodde at ledningene var hule, og strøm­ men flytende. Hun satte ei skål på bordet under lampa, i tilfelle det skulle lekke. Lys­ pærene var på denne  tiden  16 eller 25 watt

Skolen på Kringsjå

På slutten av 1800- tallet var det et selskap i Kristiansand som het Kristiansand Fossefald A/S. Dette selskapet hadde sikret seg fallrettighetene ved Paulefossen, og det fikk også enerett til å levere elektrisk kraft til Kristiansand over et tidsrom på 20 år. Dette er også starten på Statskraft.

Sommeren 1899 ble så anlegget ved Kringsjå påbegynt, og 21.november 1900 ble driften ved ver­ket satt i gang. Mange mennesker hadde sin arbeidsplass her på verket. Det ble bygd flere boliger til de forskjellige arbeiderne. Maskinmesterboligen var den største og fineste boligen. Det bodde mellom 50 og 60 mennesker her på Kringsjå. Derfor var det nødvendig med skole, så barna kunne få den kunnskap de hadde krav på.

Skolen ble bygd på denne knausen mot Otra. Skolehuset var relativt stort. I første etasje var det klasserom, hybel til læreren og en leilighet. I tillegg var det også leilighet i andre etasje. I uthuset var det vedskjul og toaletter. I dag er det bare murene som står igjen. Skolen var udelt, og elevene var fra 1.- 6. klasse. Læreren bodde i lærerhybelen når han holdt skole på Kringsjå. Kringsjå og skolen hørte nemlig til Iveland kommune. Erling Frøyså var i årene etter krigen lærer 14 dager på Kringsjå og 14 dager på Frikstad langt nord i Iveland. Det fortelles at Erling Frøyså var en nevenyttig mann. Han laget ski som han gav til elevene. På denne tiden var det 10- 12 elever på skolen, og det var 11 familier som bodde her. Erling Frøyså var senere lærer på Vatnestrøm skole.

Vi kan gjøre mange betraktninger om valg av denne skoletomta. Jeg er ganske viss på at i dag hadde skolen blitt plassert på en annen plass enn her, like ovenfor inntaket til kraftstasjonen. Skolehuset ble revet omkring 1970 av Kåre Skjervedal. Han begynte først med taksteinene. Til dette arbeidet lagde han ei renne, som han sendte steinene ned i. I den andre enden av renna landet steinene på en høysekk, så de ikke skulle gå i stykker. Til dette arbeidet fikk han god hjelp av unggutten Odd Gunnar Urdal fra Grovane. Murene til skolestua er nå borte. En del av steinene ble brukt til terskelen der ungdommen bader borte i fossen.

Maskinmesterboligen på Kringsjå

Maskinmesterboligen var det fineste og det største bolighuset på Kringsjå og der bodde maskinmesteren. Etter krigen var det Kristian Krogstad som var maskinmester og daglig leder på kraftstasjonen. Den siste maskinmesteren var Grønn. Huset lå fritt og med fin utsikt utover dalen. Når en er på plassen, kan en ikke unngå å legge merke til de fint uthogde steinene som murene er laget av. Under krigen ble det skutt ut tilfluktsrom i fjellet noen titalls meter sør for denne boligen. Tilfluktsrommet er imidlertid på langt nær stort nok til å romme alle som bodde på Kringsjå.

Knudane husmannsplass

Gården ligger midt oppe på heia på nordsiden av Otra. I ei søkke på toppen av den bratte dalsida opp fra elva, var der plass til denne gården. Fra et tjern i østkanten av det lille jordet, renner det ut en bekk. Her ble det bygd ei kvern. Første gang gården ble nevnt var i 1647. Den ble antagelig ryddet i denne tiden. Navnet betyr en høy rund fjelltopp. Spesielle navn ute i skogen var Dyrefalle, Valldalen, Moltemyr, Beiehølen og Steinsfossen.

11896 solgte Salve Robstad, som da hadde overtatt Knutane etter sin far Nils, 20 mål til Thorvald B. Heistein og Albert Olsen for kr. 4000. Dette var opphavet til Kringsjå kraftstasjon. Oldemor til Gunhilde Holtet (Torgrimsen) bodde på Knutane. Hun hette Torborg Jørundsdatter og var datter av Jørund Knutane som var gift 3 ganger. 11811 kjøpte Jørund Kuastøl av Peder Mørk. Torborg giftet seg i 1832 med Ole Torgrimsson Vennesland og de bodde på Kvernevolden.

I Knutane hadde de kyr og hest, og husene var tålig store. Den siste av denne slekta som bodde her oppe var "Knud i Knudane". Han brydde seg svært lite om gården. Det fortelles at når faren kom med høylasset, la Knut seg på tverke av låvebrua, så det var ikke mulig å komme fram. Der var ei jente som fridde til Knut, men han torde ikke gifte seg. Gunhilde har fortsatt bibelen fra 1832 som de brukte på gården.

I 1863 ble gården solgt ut av familien til Nils Johnsen Robstad. Han hadde Knutane til han døde i 1896. Han bodde ikke selv her oppe. I 1876 flyttet broren Søren Robstad opp til Knutane. Han var gift Med Aase Neset fra Hægeland. De hadde 6 barn. Da Søren døde flyttet enka ned til Vennesla. Søren døde i 1897. Da bandt de liket på en slede og fikk fraktet det med hest ned til veien i nær­ heten av Kuastøl. Her fikk de lagt Søren i kiste og fikk han ned til kirkegården.

Flere kjente venndøler har sin opprinnelse på Knutane. Yngste datter til Søren og Ase hette Anna. Hun ble gift med Ole Østerhus fra Evje. Han var banevokter. De bodde rett over Goli på Grovane. Anders flyttet ned til Liane ved Storevold. Han var bestefar til tidligere ordfører Tore Robstad. Sevrin som var 6 år da de flyttet opp til Knutane, giftet seg med Targjerd Østerhus fra Evje og tok seg arbeid i gruvene der oppe. Det var besteforeldre til bl.a. Oddvar Robstad.

I 1891 ble gården skjøtet over på sønnen Salve og slått sammen med Grovane. Salve var bestefar til Arne Magne Robstad som har gården på Grovane i dag. Det er lenge siden det var hus på Knutane. I dag kan du i tillegg til husmurene, finne rester etter den gamle bakerovnen og etter en plass der de brant tjære.

(Fra lvelandsboka og samtale med Oddvar Robstad og Gunhilde Holtet.)

I bekken som renner ut fra Store Knutanetjønn ble det bygd ei kvern der de kunne male korn.

Kilde: Roald Omdal