Klepp og Ogge, Birkenes kommune
Bekk brukt til tømmerfløting - fra Kleppevann til Otra
Fra Kleppevann til Otra ved Grovane går det en bekk. Underveis blir bekken koblet sammen med bekken fra Steinsland, og på Samkom møter den bekken fra Skjerkedalen. Store mengder last er opp gjennom årene blitt fløtet ned til Vennesla via dette lille vassdraget. Det skulle en ikke tro i dag.
Bekken er nå veldig tilgrodd og smal. Mye last ble fraktet med hest fra Ogge til Kleppevannet og sendt videre i bekken ned til Ekornfossen ved Grovane og ut i Otra" Dette skjedde allerede før 1700 tallet. Lasta måtte passere flere stemmer på reisa. Den første stemmen var i sørenden av Kleppevann. Videre var det stem i enden av Kvaretjern, Tvibekkstemmene nord for Honnemyr og Lonestemmen ved Honnemyrveien.
Stup der Anton Fævang nesten omkom
Det var her Anton Fævang som bodde på gården Åsen i nordenden av
Kleppevannet holdt på å omkomme, da han falt utfor dette stupet og ble liggende på ei fjellhylle ved minnesmerket. Dette skjedde en novembernatt i 1932. Anton Fævang og Arne Nyhaven fra Sirekilen hadde vært på Birkeland og gjort noen ærend. På heimveien over Kleppeheia kom de ut for dårlig vær med tåke. Mørkt var det også siden dette var på kvelden. De skilte lag på heia. Arne kom heim til gården i Sirekilen. Anton gikk seg vill og falt som nevnt utfor stupet. Han trodde han hadde falt utfor Stutefjellet (det høye fjellet på vestsiden av Kleppevannet). Her ble han liggende med brukket bein. I denne situasjonen bad han til Gud om frelse. Fra denne dag ble Anton relgiøs og begynte å evangelisere. Han ble drivkraften til en betydelig møtevirksomhet i området rundt Klepp. Til minne om denne hendelsen fikk han steinhoggeren Knut Dale til å meisle inn følgende på fjellveggen:
Her ble Gud min frelse 21-11-1932.
Es. 12.5
Skriften er profesjonelt utført og til og med forgylt med bladgull. Anton hadde nok kjempet ei stund med denne kristendommen. Flere ganger besøkte han kinaemissær Olav Steinsland. Her fikk han god veiledning. Olav var en viktig og god støttespiller for Anton.
Etter at den gamle skolen på østsiden av Kleppevannet brant ned i 1932, ga Fævang bort tomt til den nye skolen, der det i dag er leirskole. Denne nye skolen ble også brukt til møtevirksomhet. Fævang brukte også stedet ved minnesmerket til friluftsmøter på sommeren. På begynnelsen av 50-tallet sto Fævang, som var snekker av yrke, for bygging av bedehuset i Skjerkedalen. Han skaffet også til veie det meste av materialene. Bedehuset sto ferdig 1. mars 1953. Dette er fortalt av Mary Heggland til Roald Omdal
Løa til Anton Fævang
Anton var en koselig kar og eide en gård ved Kleppevann. Løa til Anton er i 2015 fortsatt i brukbar stand. I området er det mange små og store myrer. Derfor har heieslåtten vært viktig opp gjennom tidene. Mange høyløer har blitt satt opp ved myrene. Løa til Anton er en av dem.
Myra ved løa ble dyrket i 1930 årene. Noe senere ble den store toetasjes løa med egen låvebro bygget. Myra ble senere pløyd opp og harvet av Knut Steinsland fra Steinsland. Det var et veldig mye arbeid å få pløyd opp denne myra. Den hadde nok ligget brakk i lang tid. Dette var midt på 1950- tallet.
Martin Ivarson fra Vassbotn har fortalt at de dyrket havre på denne myra under krigen. De måtte frakte avlingen med hest til bukta i Sirekilen, videre med båt heim til Vassbotn. Der ble havren tresket.
Anton hadde gården vest for skolen. I dag er det Torhild Moseid (Heggland) som er eier av gården. Anton hadde bodd mange år i Amerika før han bosatte seg på Klepp etter den andre verdenskrigen. Han hadde en sønn over der, som var flyver under krigen.
Sørlandsbanen som gjorde mange stopp og hyttene ved Ogge
Like vest for denne posten ligger Sørlandsbanen som ble åpnet i 1938. Noen hundre meter mot sør lå stoppestedet Kvarehei. Dette stoppestedet var viktig for gårdene på Dale, Klepp, Sirekilen, Vassbotn og Ramslia. Veien bort til stoppestedet gikk inn ved den nordre gården på Dale. Mange husker fortsatt toget som gikk mellom Kristiansand og Lunde i Telemark. Det kom gjennom Vennesla i 4-tiden på ettermiddagen. Dette toget stoppet på disse småplassene. Mellom Grovane og Oggevatn stoppet toget på Samkom, Solheim (ved Skjerkedalen bedehus), Kvarehei, Gjegninga, Vatnestrøm stasjon og ved
Bjelkekilen ved Hunsfossheimen
Mange hytteeiere brukte dette toget. På vinteren var det egne skitog som gikk fra byen og opp til Ogge. I 1950-60 årene var det et myldrende liv i Oggemarka som for sørlendinger var like attraktiv som Nordmarka for hovedstadsfolk. Det var helt vanlig at over 1000 ski entusiaster steg av på Oggevatn stasjon for åta seg innover mot Vindvann, Trolldalen, Heimdal, Lunden, Skreros osv. Ved Gjegninga hadde Oddersjaa egen skihytte. På Vindvatn lå skihytta til Donn. Denne brant ned. Ei ny hytte ble satt opp i nærheten av Oggevatn stasjon. Da var interessen for skiturer ved Ogge på hell, og hytta ble etter hvert solgt. I mange år var den brukt av psyk. avdeling på sykehuset som. Start FK hadde også egen skihytte. Det var et forsamlingshus på Skreros, like nord for Oggevatn.
GAMLE KLEPP SKOLE
Den gamle skolen på Klepp brant ned i 1932. En må vel si at dette var ei nydelig skoletomt med fin utsikt over Kleppevannet. Det var vanskelig å få til egen skole i dette området, siden det var store avstander mellom gårdene. Ei stund var det på tale å få til skole i området i samarbeid med de nærmeste gårdene i Vennesla. Det ble det ikke noe av.
I 1891 ble Sirekilen skilt ut som egen skolekrets, og da kom det fort krav om egen skole. Interessen var så stor, at de gikk i gang med privat pengeinnsamling til skolestue. De fikk samlet inn kr. 38. Dessuten ville Syvert Klepp gi gratis skoletomt. Det ble nå vedtatt å bygge et skolehus med bordkledning uten maling til en pris på kr.1200.
Byggmester Ole Smørhol skulle stå for byggingen. Prisen var nok noe lav. Smørhol tapte kr.170 på jobben, men fikk etterbevilget kr.100 av skolekassa.
Skolen var ferdig 10. april 1893, og ble innviet av presten Bøtker. Kretsene Klepp og Ås ved Svaland utgjorde en lærerpost. Under arbeidet med Sørlandsbanen økte elevtallet i denne skolekretsen på grunn av innflytting. Det førte til at i 1920 fikk skolen egen lærer. I 1929 var det 29 elever på denne skolen og skolen ble da 2-delt.
I 1932 brant skolehuset ned. Læreren på denne tiden var Eivind Birkeland. Det fortelles at det var andre gang en skole brant ned for han. Han måtte være god til å fyre. Nytt skolehus ble nå satt opp på andre siden av vannet på ei tomt Anton Fævang ga bort. I 1945 hadde skolen 11 elever. Nå måtte de igjen dele på læreren med Ås skole.
Schei-komiteen som vurderte kommunegrensene, ville nå ha barna på Klepp overført til Samkom skole. Så omkring 1960 var det slutt på skolegang på Klepp. Bygningen ble etter hvert overtatt av Krossen skole og brukt til leirskole.
Ånen Buli på gården Buli ved Ogge, var lærer her på slutten. En annen lærer på Klepp var Peder Govertsen Mollestad fra Birkeland. Peder ville bli flyver. 6. juli 1938 kom han inn ved Hærens flyskole på Kjeller, men ble 10. oktober silt ut fra kullet. Etter dette tok han fatt på et 4 måneders vikariat på skolen på Klepp. Han søkte så flyskolen på nytt, og kom inn sommeren 1939. Han kom etter hvert over til Toronto i Canada. Det var 18. november 1940. På Island Airport, rett utenfor Little Norway-leiren fortsatte han med flytrening. Etter en intens operativ tjeneste og mange tokt over den Britiske kanal, ble Mollestad overført til den nyetablerte 332 Skvadronen på flystasjonen Catterick. Her ble han til han ble skutt ned og omkom ved Calais 20. januar 1943. Han skal ha vært i live etter å ha styrtet, ble tatt hånd om, men døde av blodtap på vei til sykehuset. Mollestad ble gravlagt på Pihen kirkegård nær Carlais, i grav nr.46 i den engelske delen av kirkegården. Etter krigen ble Mollestads urne ført til Norge og satt ned på kirkegården ved Birkenes kirke den 14. september 1946. Oberstløytnant Klaus Mietusch var den som sannsynligvis skjøt ned løytnant Mollestad over Frankrike.
TORJUSLØA
Dette er restene etter «Torjusløa». Den ligger like ved kjørkeveien og har fått navnet sitt etter Torjus Sjuersen Klepp, som eide gården Ytre Klepp i 1739. Løa holdt stand lenge, men noen år før årtusenskiftet måtte den gi etter for naturkreftene.
VARPET
Dette er varpet. Her er det bygd en liten haug av stein og kvist. De gamle sa at en måtte kaste en stein eller pinne på haugen hver gang en gikk forbi her. Hvis ikke ville en treffe på et gjenferd av en mann som under mystiske omstendigheter mistet livet her. Antakelig frosset i hjel.
Et lignende varp har eksistert på heia øst for Rundåslia i Vennesla. Det er på stien mot Støletjern. Dette ble her kalt for alteret og er fortalt om av Synnøve Østerhus (født Almedal). Synnøve fortalte at når de skulle inn til slåtte løene ved Antonsmyr eller Stølemyr, så måtte de alltid legge en stein på dette alteret. Hvis de ikke gjorde det, kunne det hende noe tragisk.
I de gamle Driveneskleivene har vi Varpekleiv. Vet ikke om noe spesielt som har skjedd her. Vet at engang falt en mann ned av et stup på denne heia og døde. Han ble ikke funnet før neste vår. Det er også verdt å merke seg at Piningen før het Varpekjerrane.
KJØRKELØA
Det er kun to av hjørnesteinene som står igjen etter løa. Kleppeheia består av mye uberørt natur. Mange store myrer var årsaken til at det ble satt opp flere slåtteløer på denne heia. Da bøndene var ferdig med slåttonna i innmarka, var det å dra på skauslåtten for å slå de mange myrene, en driftsform det stort sett ble slutt på etter siste krig. Høyet ble oppbevart i disse løene eller satt i stakk, og ble fraktet heim på vinterføre. Var løa langt på heia ble det overnatting. Samme myra ble ikke slått hvert år. Som regel ble den slått tredje hvert år.
Når barna fra gården Ramslia, øst for veien like ved Kjørkeløa skulle på skole på Klepp, var det å gå opp Sprengekleiv, forbi denne løa og videre på Kjørkeveien. Dette gjorde de i all slags vær. På vinteren gikk turen på ski.
Snømyrløa og gården på Vassbotn
Den hørte til gården i Vassbotn. Det har vært ei høyløe på ca. 20 kvadratmeter. Det er fortsatt en del stokkerester igjen. Kan navnet Snømyr ha noe med at snøen lå lenge her? Løa lå på eiendommen til gården i sørenden av Ogge og tilhørte Ivar og Gunhild Ivarson. De var begge født på 1890- tallet. Her bodde de med sine 4 barn, 2 gutter og 2 jenter. Det var Martin, Sigmund, Oddny og Signe. I tillegg til gårdsdriften brukte Ivar mye tid på saga nede ved vannet. Mange har fått skåret materialer til hus og hytte på denne saga. Gården den gang lå avsides, men veldig fint plassert her ved det store vannet og opplevdes litt herskapelig. Ivar hadde alltid melkedyr. Han var tidlig ute til å skaffe seg melkemaskin. Treskemaskin kom også tidlig til gårds.
Mange fra Vennesla reiste ofte på badetur og bærtur til denne plassen. Hytter rundt vannet fikk de også bygd. Gunhild og Ivar var to rause og gjestfrie mennesker. Under andre verdenskrig levde de et spennende liv. «Gutta på Skauen» måtte ha en del kontakt med Ivar. Ivar hjalp til med det han kunne. I forbindelse med radiostasjonen på Kleppeheia i nærheten av Flossemyr, hadde de en meldingspostkasse nede ved vannet i nærheten av gården. Det brant nok litt under beina til gårdsfolket. Gunhild stelte ofte til mat til de på skauen. Det gjorde hun med glede. Sønnen Martin ble tatt av tyskerne og sendt i konsentrasjonsleir. Da tyskerne hentet Martin, ble Gunhild tvungen til å lage mat til dem. Det var ikke mye stas. Martin havnet i Sachenhausen. Heldigvis kom han heim igjen. Denne radiostasjonen ble etter hvert flyttet til ei øy litt nord for Vassbotn. Ivar døde brått i 1976. De fant han død i skogen. Muligens i forbindelse med elgjakt. Han ble 80 år gammel. Gården er fortsatt i familiens eie.
Veien fra hestevei til traktorvei
Denne veien var lenge en hestevei. Omkring 1973 engasjerte Brita Ropstad firmaet Honnemyr-Steinsland til å utbedre den til traktorvei. Firmaet hadde nettopp gått til anskaffelse av en dumpers. Denne sto på toppen av kleiva uten kjettinger. Da denne skulle kjøres ned, var det kommet 20-30 cm snø. Lysten til å kjøre den ned uten kjettinger på hjulene var ikke stor. Ned måtte den. Det ble at Knut Steinsland satte seg i førersetet, og med hjulene på den ene siden i grøfta kom den velberget ned til Drivenesveien.
ELDHUS/ RUIN MED VEDOVN
Ved denne ruinen ligger det rester etter en gammel vedovn, Kjell Jensen og faren var ofte her på vedhogst. Da var det godt å kunne fyre opp i ovnen som var montert i løa her. Veden dro de på slede nordover ned dalen til Setesdalsbanen. Derfra ble den fraktet til Grovane med toget.
Treskerenne på Honnemyr
Dette er begynnelsen på grøfta eller treskerenna som ledet vannet ned til vannhjulet som var plassert i et hus ca 40m sør for uthuset til Martini us. Det var viktig at dette vannhjulet var så nærme uthuset som mulig. Ved hjelp av kjetting eller tau førte de kraften fra vannhjulet inn til treskemaskinen på låven. Denne hadde avløst den eldgamle treskeredskapen - fløylene. De første treskemaskinene kom i handel og bruk omkring 1850- 60. Litt før på Østlandet. I begynnelsen ble de drevet med handmakt. Hestevandring som kraftkilde ble også brukt. Men da de kunne bruke en bekk, ei grøft, et fall og et vannhjul med overføring til treskemaskinen ble alt annerledes. Treskinga ble mye enklere
På gården til Martinius var denne renna 500m lang. Den gikk bak saga langs den gamle Honnemyrveien og ned til der vannhjulet var plassert i et eget hus. På denne gården hadde de også sag som ble drevet med vannkraft. Dersom du tar en tur rundt saga, så ser du fundamentet til det store vannhjulet som var plassert her. Det var sikkert 2,5m i diameter. De brukte muligens vann fra samme renna. Etter hvert fikk de elektrisk kraft på saga.
På nabogården hadde de også treskemaskin på låven. Vannhjulet var plassert ca 100m sørøst for uthuset. Omtrent halvveis til uthuset kan en ennå se et fint gråsteinfundament. Her stod et hus for utveksling og videreføring av kraften fra vannhjulet til treskemaskinen. Selve treskerenna var omkring 300m lang. Den er i dag delvis fylt igjen av Honnemyrveien, men deler av den er ennå synlig i bunnen av jordet.