Kalkspatgruver i Røssebrekka og Jordvannet samt

Kalkspatgruve i Røssebrekka (se post 23 i kartbildet under)
Et par hundre meter vest for veien opp til Røssebrekka finner vi tydelige spor etter ei kalkspatgruve. . Kalkåren er den samme som en finner igjen ved Jovannet og Bjåvannet i Tveit. Det ligger relativt store steinhauger flere steder i terrenget. Hvis en roter litt i disse haugene, finner en raskt kalkstein eller kalkspat som det også kalles. Oppå steinfyllingene vokser det i dag store trær, så det er tydeligvis en del år siden det var drift i gruva. Hvis en er kjent eller gjennomsøker terrenget nøye, finner en også gruveinngangen. Den ligger på en liten kolle, hvor det vokser en del kratt og småtrær, så inngangen er ikke lett å se før en er på stedet. I dag er det bare ei 5-6 meter dyp sjakt å se, fordi tunnelåpningen er sprengt igjen. De store steinmassene som ligger rundt gruva, tyder imidlertid på at det har vært en ganske lang tunnel. Hvor lang tunnelen var, har det vært vanskelig å finne ut av, men noen titalls meter var det nok. I tillegg til kalkspaten kan en også finne andre mineraler i steinhaugene rundt gruva. Diopsider er lett å finne, og er en heldig, kan en også finne krystalliserte granater. Disse mineralene hadde neppe noen økonomisk betydning når gruva var i drift. Det var kalkspaten som var grunnlaget for drifta. Kilde: Vennesla Historielag sitt årsskrift 1993

I tillegg til kalkspaten kan en også finne andre mineraler i steinhaugene rundt gruva. Det er funnet diopsider og krystalliserte granater. Etter at kalkspaten var tatt ut av gruva, ble den brent i en kalkovn. Denne ovnen kunne være 8 -

1O meter høy, og bygd av stein. Diameteren kunne være 3 - 4 meter. Før brenning ble ovnen fylt opp i ¾ høyde med hunved, kull og kalkstein lagvis oppover. Hunveden og kullet ble så tent på, og begge deler brant helt opp. Kalksteinen ble liggende som "mel" i bunnen av ovnen. Derfra ble den tatt ut med store skuffer. Etter brenninga ble kalken lesket, dvs. tilsatt vann. Lesket kalk ble brukt til å blande i sement og til å strø utover jordene. Kalkovnen lå lenger nede mot veien.

Daniel Grødum og svigerfaren Ole T. Askedal som eide gården i Røssebrekka, startet gruvedrift etter kalkspat ca. 1920. Daniel bygde ikke kalkovn av stein. Han fikk tak i et stort jernrør fra Hunsfos. Jernrøret var, etter det som er fortalt 8 -10 meter høyt og ca. 90 cm i diameter. Hvor godt denne ovnen virket, er litt usikkert, men det ble brent kalk i den. (Dette er hentet fra artikkelen gruvedrift i Vennesla av Odd Arild Nordli)

Gruva ved Jordvannet (post 29)
Dette er ei kalkspatgruve. Den hører til eiendommen Lømsland. I skogen rundt gruva har det i alle tider vokst mye blåveis. Blåveisen er jo glad i kalkrik jord slik som her. På et platå ovenfor gruva stod det for noen år siden et stort hult tre. Her likte barna å leke og å krype inn i treet. Treet er for lengst borte. Jeg tror det var ei or.

Platå ved Jordvannet (post 30)
For en del år siden var Venndølene ofte på tur til Jovann eller Jordvannet som det kalles på folkemunne. Da holdt de til på dette fjellet i vestkanten av vannet. Her ble det badet og fisket, og turmaten spist. Det fortelles at en gang fikk en guttunge en hoggorm på kroken da han fisket her. Faren fikk se det og ropte til gutten sin. «Ikke rør den». Han kom til og fikk drept ormen. Det skal være sant.

Kilde: Roald Omdal, Kulturorientering 2023.