Graslia, Bjønnåsen og danseplassen - før i tida

Her er turen du kan ta fra Graslia til Bjønnåsen. Sporene etter plassen er borte og huset ble demontert og satt opp igjen på plassen Strengenes. Det var typisk at husmennene tok meg seg huset når de flyttet.

Graslia omkring 1900: Graslia var opprinnelig en husmannsplass under Venneslagårdene. Det bodde folk de fra 1692. I 1724 var det ei ku, det var lite jord til plassen. Litt over 100 år senere, i 1832, var det ei ku og 2 geiter. Huset på plassen besto av et våningshus og et uthus. Det lå på det jordet som ble kalt Graslijordet, og nå er bebygd med eneboliger. Den siste som bodde der, var Ole Olsen Graslien (1784-1843). Han var gift med Pernille Pedersdatter (f.1778). De hadde barna: Åse (f.1805), Per (f. 1808), Ole (f.1811), Torborg (f. 1815), Anne (f. 1816) og Andreas (f. 1823). Etter at Ole Olsen døde i 1843 ble plassen forlatt. Det gamle huset i Graslia skal etterpå ha blitt flyttet til plassen Strengenes. De fleste av barna ble værende i bygda. Datteren Åse ble gift på plassen Veien på Vikeland, sønnen Per (Peder) kom til plassen Svanste, også på Vikeland. Sønnen Ole kom til plassen Røllend (senere kalt Høyland) på Kvarstein, der hans sønn senere startet med butikk. Torborg flyttet til Tveit. Datteren Anne druknet i 1832 i Høvåg. Yngste sønnen Andreas kom til plassen Skjøyden på Kvarstein. Kilde: Vennesla historielag - Yngvar Hannevik

Spennende intervju med Olav Eivindson som var ung under andre verdenskrig. Se side 6 og 7.

Breimyr
Roald forteller: Jeg har hørt at Graslijordet var nærmest en kolonihage før i tiden. På Breimyr bodde familien Grødum. De drev med griseproduksjon. De kjørte rundt i nærområdet med en to hjuls traktor og hentet skrelling til grisene.

Danseplattingen ved “Lømslandskleive”
Danseplattingen langs Erkleivveien - her møttes ungdommen. Danseplattingen ble anlagt under krigen og ble bygd inne på heia i skjul for tyskerne, som nektet bygdefolk å danse. Det var noen tiltakslystne ungdommer som bygde plattingen og ungdommen kunne skjule seg for tyskerne. Det ble også bygd ei bu og en liten scene. Arnold Andresen (på staven) og en kar som ble kalt Ålefjær, spilte ofte opp til dans. Arnold spilte trekkspill. Det fantes også en danseplatting på Måneglytt og en oppe i Skjerkedalen. Dansen på plattingen ved Lømslandskleive (like ved Rundåslia) holdt på til ut i 1950 årene. Bakken som nå er en del av Erkleivveien ble før i tida kalt “Lømslandskleive”.

Bjønnåsen
1. påskedagsmorgen var Vennesla kristne musikk korps på Bjønnåsen og spilte. Det var da jeg var guttunge.

Kilde: Roald Omdal

Litt mer om dansing under krigen og selve krigen - sett fra beboer på Graslia Olav K. Eivindson

I mine unge dager så budde vi på Graslijordet før vi bygde huset i sentrum der vi fikk både for- retning nede og leiligheter ovenpå, så det var enkelt for meg å følge med på det

som skjedde rundt om i det som i dag er sentrum. Når krigen brøyt ut så var jeg 16 år gammel og i albumet mitt så har jeg et bilde der vi var en gjeng ungdommer inne på Svivarheia aust for Snømyr og så etter fly og eventuell bombing på Kjevik. Det skjedde lite, men var spennende å følge med likevel. Det mest spennende som skjedde av krigshandlinger i Vennesla var at det mye seinere blei sluppet noen bomber og lys
bomber i Kuastøldalen nord for Kringsjå kraft- verk. På radioen (illegalt) fikk vi høre at det hadde blitt bomba en flyplass nord for Kristiansand, så her var nok engelskmennen litt på jordet.

Dans og festing var forbudt så vi måtte bruke fantasien for å finne på sosiale sammenkomster. Noen tiltaksrike ungdommer satte i gang og bygde på denne tida danseplatting oppe i Bjønnåsen, men dette blei dessverre oppdaga etter ei tid og plattingen re- vet. Nå blei det noe grubling blant oss unge, men så fant vi ut at det var lov med dans så lenge det var avholdsrørsla som sto for det. Så etter at det blei stopp med moroa oppe i Bjønnåsen var jeg med og starta ei avdeling av Norges Godtemplar Ungdomsorden. Venneslapostens tidligere redaktør Jørgen Aas var en av lederene på denne tida og vi fikk holde til på Folkets Hus for det meste, men vi farta au vidt omkring pluss at vi var nede i Kristiansand innimellom. Det hendte au at kristiansanderene kom oppover til Vennesla for å feste/danse, men det endte for det meste med gnissninger og nevekamper. Vanlig taktikk var at Arne Brufjell, som var liten av vekst, blei brukt som åte til å få fyrt opp kristiansanderene noe skikkelig. Når de så prøvde å ta han, så røyk resten av venndølene på og kjeppjagde de nedover til stasjonen på Vikeland.

Musikken var for det meste med Arnold på Staven (fra gården Staven på Kvarstein) på trekkspill og musikeren kalt Ålefjær frå Vikeland på fele. Vi betalte for ei omgang med musikk på forhånd og så hvis vi fikk skrangla sammen nok etter pausa så blei det ei ekstra runde med dansing og spilling før kvelden var slutt. For å bli medlem måtte du bli godtatt av de som allerede var medlem mer og det var avstemmninger før opptak av nye. Dette førte innimellom til problemer sia folk med NS-tilhørighet ikke fikk bli med og det var et par tilfeller der vi fikk øvrigheta på nakken, men stort sett gikk det greitt og vi hadde det mye moro på disse tilstelningene. Jeg blei en ordentlig ræser til å danse i løpet av krigsårene minnes Olav med et smil om munnen.

Men familien min fikk merke alvoret. Min onkel Ivar Eivindson blei tatt for motstandsarbeid og endte opp i Sachsenhausen. Husker godt at jeg var med mi mor ned til Vikeland og sendte matpakker til Tyskland med navnet til onkel på, sier Olav og viser en av lappen som måtte klistres på pakka før den blei sendt. Maten kom faktisk fram, det fikk vi vite etter krigen. Min eldre halvbror Dag Eldar Narvesen studerte i Gøteborg når krigen brøyt ut. Han kom først heim til oss i Vennesla, men etter ei tid snudde han om og reiste tilbake til Sverige. Der prøvde han sammen med ei gruppe å ta seg til England med liten åpen båt, men denne havarerte og de blei oppdaga av svenskene og satt internert ei stund i noen små hytter utenfor Stockholm. Etter å ha vært der ei stund blei han så sendt med fly til England på ei rute som Bernt Balchen dreiv. Han landa på North Field utenfor London, men blei snart sendt til Skottland der han blei utdanna til radiotekniker i flyvåpenet og blei fenrik. Det eneste tegnet til at han var i live var ei boks med sardiner som kom til oss midt under krigen, ingen beskjed eller brev. Dag hadde også en eldre halvbror som rømte til England frå Kristiansand i åpen sjekte og var med i Kompani Linge. Min onkel Ivar fikk takkebrev frå kong Olav etter krigen for innsatsen.

Vi holdt oss underretta om det som skjedde ute i verden ved at min far hadde lurt vekk en radio. Han hadde fått telefon frå lensmann Robstad noe før radioene skulle samles inn så han leverte inn et gammelt mirakels vi hadde stående. Den gode kortbølgeradioen gjemte vi på hytta på Jeppestøl og jeg var mange ganger der oppe og lytta på radio og skreiv ned nyheter. Disse lappene tok jeg med heim og leverte til min far, tror han leverte videre til Jakob Nygård som hadde skrivemaskin og var med i Milorg. Jakob var godt informert om krigens hendelser sia han holdt abonnement på det finske svenskspråklige Huvudstadsbladet som omtalte fritt det som hendte ute i verden av krigshandlinger. Jakob og familien måtte etterhvert flykte til Sverige, men han holdt kontakten med min far via brev signert med «Onkel Jakob». Knut Almedal, som var med i samme organisasjonen, døde dessverre i konsentrasjonsleir i Tyskland.

Under krigen var det dårlig med mat så jeg dreiv og jakta fugl og hare sammen med Torkel Jeppestøl oppe på hytta med et gevær som vi gjømte i et fiskestangfutteral ute i skauen. I tillegg fiska vi i vannet med garn. Heldigvis var det bare fisk i sekken når jeg blei stoppa av en tysk patrulje på Grovane. Jeg hadde glemt grenseboerbeviset heime og fikk lydd på meg at jeg var for ung til å ha bevis. Alt gikk heldigvis greitt når tyskerene så at det bare var ein haug med skjebber som blei tømt ut av sekken. Minnes også at vinteren 1941 var veldig kald og for mange frøys potetene inne i husene. Det blei da forbudt å skrelle potetene før dei blei kokt, skrellet skulle være på til de var ferdig kokte. Husker i tillegg at når Løyning kom rundt med fisk, så var det kun én sild til hver familie.

Når krigen var over så var dette noe som jeg fikk høre på radioen kvelden før på Jeppestøl. Husker godt når vi var på Vikeland og møtte onkel Ivar som kom heim frå konsentrasjonsleiren i et tog som var merka med hyl lester og takksigelser på sida av vognene. Dag kom noe seinere og det var litt snodig. Jeg var på arbeid på et hus nede på Graslia og la merke til at ekspressen stoppa der i stedet for på Vikeland og ut kom ingen andre enn min bror. Litt av en tilfeldighet!

Kilde: Spennende intervju med Olav Eivindson som var ung under andre verdenskrig. Se side 6 og 7.