Fjellmannsvegen fra Lauvås til Hægeland og litt lenger

Tekst bl.a. av Setesdalswiki og leder fra Hægeland sogelag

Den gamle vandrestien er nå nyryddet fra Lauvås til Hægeland. Det er også lagt klopper og nye bruer. Snart kommer det både retningsskilt og skilt til kulturminner langs veien. Blant kulturminnene eller kjennemerkene på ruta er St. Olavskjelde, Staksteinen, Kistesteinen og Ridesteinen. Du kan også ta en avstikker til Kile. Se også denne artikkelen.

I gamle dager, før veiene hadde skåret seg gjennom terrenget, tok folk seg fram til fots eller på hesteryggen. Tunge bører ble lagt på både hest og folk og fraktet fra de indre bygder ned til kysten. Kjøpevarer ble båret tilbake. Fra Setesdalen til Kristiansand gikk den såkalte Fjellmannsvegen. I dag er de sørligste 53 kilometerne merka. Midt-Agder Friluftsråd har gitt ut brosjyre over Fjellmannsvegen.

En del av denne gang- og rideveien går fra Ærekilen i Hornes, over Lauvåsheia og ned til Homme ved Hægeland kirke. Traseen var også kirkevei for folket på Lauvåsheia. Da dampbåten ble satt i drift på Kilefjorden på 1800-tallet, avtok trafikken over heia. Men sporene etter rideveien er enda synlig. Nå er den i tillegg merket opp for at den moderne vandrer skal kunne finne fram langs ferdselsveien.

Fjellmannsvegen fortsetter fra Eikeland over heia forbi Bringsvær til Tjomsås. Det kan anbefales å ta den spennende rundturen til den nesten 500 meter høye Ropstadknuten. Herfra er det en storslagen utsikt over havet. Kilde: Visit Sørlandet. Her og her kan en finne mer informasjon.

De interessante stedene langs Fjellmannsvegen

Byttingstadknuten

Et utsiktspunkt ca. 150 meter fra Fjellmannsvegen

Her er litt mer beskrivelser fra Hægeland sogelang og leder Knut Løvdal (juni 2024):

Setesdalsvegen

Vi snakker ofte om Daleveien som ridevei. Og ingen tvil om at den blei brukt til riding, både av lokalbefolkningen og av ferdafolk ellers. Over Bruliheia kalles veien også for kjyrkjevegen, den var jo det for gårdene på Lauvås. Men veien hadde nok mye større betydning som kløvvei. For ikke å snakke om gangvei. Dette var ei tid då folk gikk, enten en skulle langt eller kort.

Men kløving var nok den største bruken. Når en så regner med at veien er godt over 1000 år gammel, og kjørevei fram til Kile ikke kom før utpå 1800-tallet, så skjønner en betydningen veien hadde. I hvert fall fra de nedre deler av Setesdalen ble ting fraktet til kysten for salg, og viktige varer fraktet tilbake, slik som salt, sukker kaffe ol.

Finnemyr

Hvis vi går videre langs skiløype ca. en halv kilometer kommer vi til Finnemyrane, og Finnemyrløa. Tradisjonen seier at en fremmedkar, ein finne, hadde vore inne og stjålet noe på Lauvås. Karane på garden sette etter han og drap han Staden der dette hente blei seinare heitende Finnemyrane.

Gamle segner har som regel en rot i virkeligheten. I de gamle lensregnskapene får vi vite at: Den 10. april 1632 var Ånon Eikeland, Knut og Jørgen Gunstveit sammen med lensmannen Ånon Finsland på Lauvåsheia for at forfare og bese en gammel mann ved navn Mathias Finne som «løverdagen tilforn på samme hede havde seg selv med kniff drebt og taget av dage.»

De fant 10 1/2 riksdaler innsydd i klærne, og han hadde også noe spekekjøtt med seg. Det står ikke noe om at det var stjålet, så dette ble gitt til de fattige. Men etter 3 - 400 år på folkemunne kan de vel endre seg litt av hvert med ei fortelling.

Røsepungen

Når vi fortsetter videre kommer vi til et myrområde på høyre side med et litt spesielt navn. Det heter Røsepungen. Og der går , eller kanskje vi heller skal si gikk noen fortellinger om noen ovstore mennesker for lenge siden. På hægedølsk blir det røse, på normert rise.

Vi har røsepungen her, og i vestre enden av Hægelandsvannet har vi røsegrava.

Ute på Hægeland i Øvrebø, Stallemo, grov de ut ein gravhaug i 1774 ,der de fant noen enorme bein. Stedet heter fremdels Røsægra. Amtmann Holm skriver om det i Topografisk Journal.

Det ble gravd fram leggbein og lårbein som hver for seg var «7 kvarter lange», altså nesten 1m. 10 cm. Lårbeina var så tykke at «han med begge sine hender neppe kunne spende omkring dem». Men så fort de ble tatt på falt de i stykker. Han beskriver videre kjeve osv. og kommer til at røsen må ha vært 8,5 alen lang, ca 5,3 meter.

Men så skriver han noe interessant: «Tennerne alene som ere i behold, og ere det meste bevis på det anførte, var 32 i tallet». De tennene skulle jeg likt å se.

Eintrestemmen

Litt merkelig navn, kanskje fordi det treng bare et tre for å stemme?

Bruliheia og ridesteinen

Brudlet er dessverre borte nå og stedet heter Bruliheia. Brudlet er på samme plass som Ridesteinen. Her antar en at det har vært et brudle, kanskje Ridesteinen er en rest av det. Det var ei lang rekke med stein, ofte på flate berg langs gamle ferdselsveier. Noen mener antallet stein tilsvarer antall gjester i brudefølget som dro forbi. De finnes visst bare på Agder og i grensestrøka mor Rogaland og Telemark. Antall og størrelse på stein kan variere, også i samme brudle.

Ridesteinen ligger rett i veikanten på Bruliheia. Men Ridesteinen står her ennå. Her var det vanlig å ta en rast, og lett å komme både av og på hesten igjen. Dessuten greit å komme til for å brønne hesten i Øvre Brulitjønn. Vanlig rasteplass for vegfarende, rett ved Øvre Brulitjønn, der det var greit å brønne hesten. Steinen ble brukt til å stige av og på hesten. To meter fra veien.

Kistesteinen

Det er to stein som ligger mot hverandre i toppen og det lages da et rom under. Et sagn forteller at det ble gjemt en stjålet kirkeskatt. Ca. 20 meter fra veien. Kistesteinen er et annet sagnsted her på Bruliheia. Igjen i følge tradisjonen: «På Bruliheia er tjønnene mange, men skatten den er vond å fange.» I følge segna ble det gjømt noe stjålet kirkesølv i det som senere har blitt kalt kistesteinen. Det sies ingen ting om hvem som gjorde det eller fra hvilke kirke det ble stjålet.

Det vi vet at det var et tjuveriraid i området her i 1750, en mann som var fødd i Sigdal og hette Anders Olsen Høfding, og gikk under navnet Kjyrkjetyven. Han braut seg inn i kirkene i Iveland, Vennesla og Øvrebø og stjal med seg kirkesølvet. Det kan kanskje være han som har gjømt noe av sølvet her?

Stemmvannsmyr

Stemvannet ble brukt til å drive sager og kvenner på Kile. Her kommer Høyveien fra kile opp og møter Dalevegen.

Et stykke ned på Høyveien ligger en ny stem. Lillestemmen. Derfra og ned til Kile hadde de streng fra damluka, slik at de kunne åpne for vannet uten å gå opp til stemmen. Fra de åpnet og til vannet kom ned til saga gikk det ca. 1/2 time. De stengte for vannet mens de åt til middag.

Eintrestemmen med gapahuken

En demning over en bekk som renner. Et trangt bekkedrag. Veien går over Eintrestemmen

Stemvannet

Ligger ca. 300 m fra veien og du tar av der du også har Høyveien ned til Kile

St. Olav kilde

Dette er egentlig en jettegryte som ligger 4-5 meter fra veien. Her står vi altså ved et sted der Norges mest bereiste person en gang har vært. Nevn den bygda eller kommunen her i landet som ikke har hatt besøk av Olav den Hellige. Her gikk han altså forbi, blei tørst og på underlig vis åpna fjellet seg så han fikk drikke. Hvorfor han ikke bare gikk ned i bekken fra Stemvannet, ja, hvem vet. Egentlig ei jettegryte.

Staksteinen

Det er to stakkesteiner. Det er to steiner ved siden av hverandre der en kan kjøre med kløv. Kjørte med hestene mellom de to steinene for å rette på kløvene. Antakeligvis var det «Staktesteinene». Veien går mellom disse.

Ola Hogganfeda som var fødd 1845 snakka om Staksteinane. Og Ola Larsen Hægeland som var fødd 1891 fortalte at «dei gamle» kalte kløvsteinane for staksteinar., forteller Jon Aasen i bygdeboka. Der stoppa dei hesten mellom disse steinene og «staka» kløva. Var du alene når du skulle lesse kløva på hesten var det vanlig å sette en stake under den første kløva som ble hengt på, ellers kunne kløvsalen skrikke seg, derfor å stake kløva.

Dere får se når vi går ned Stokkdalen, at det lett kunne bli noe humping og skumping av kløva, derfor var det lagelig når en vel var oppe at en kunne få rettet det opp og lagt kløvsalen greit på plass igjen, og hesten fikk et lite pusterom.

Husmannsplassene i området

Husmann, kan du tenke deg noe så nedverdigende? Og for mange var ordningen fryktelig, mange av dem led nød. Mange av plassene lå ulagelig til, ofte langt inne på heia. Det var stor forskjell på hvordan jordeieren var mot sine underståttere.

I 1795 var der ved folketellinga 3 husmenn i Hægeland, men så auker det. Poteta?
I 1835 er det 7 husmenn, og i 1845 15. det holder seg på det nivået framover til 1875, da det går raskt nedover. Utvandring – industrielle revolusjon.
Etter 1905 har det ikke vært husmenn i Hægeland.

Her vi står nå lå husmannsplassen Brodane under Homme. Vi vet at det budde folk her i 1783 men det har ikke budd folk her etter 1865.

Fra Kulturminneplanen for Vennesla

Skipmannsheia ser ut til å ha vært det gamle navnet på heiovergangen fra der den gamle veien forlater Otra ved Mosby i sør, til der veien kommer tilbake til Otra ved Kile i nord. Navnet går igjen i mange dokumenter. Veien over denne heiovergangen kan være svært gammel.

Gårdene Homme (i Øvrebø), Tjomsås, Eikeland og Kile (i Hægeland) var utskyldsgårder i småkongetiden. Utskyldsgårder skal ha ligget langsmed samme veien. Derfor kan veien være over tusen år gammel. Veien ble spesielt mye brukt etter at Kristiansand ble grunnlagt i 1641. Etter hvert ble Kristiansand en viktig by for «sæbyggane» (de fra Setesdal). Kristiansanderne kalte folk som kom nordentil for fjellmenn. Og veien ble derfor hetende Fjellmannsvegen. Folk kalte også veien for Dalemannsvegen.

Veien var gangvei eller kløvvei, og den var i bruk som vanlig byvei fram til 1840-åra. Når sæbygger, evdøler, honndøler og hægdøler var på bytur, måtte de altså gå til fots, iallfall ovenfor Mosby, heilt fram til 1840-åra. Veien var også mye brukt som forbindelseslinje mellom gårder og bygder. Både Øvrebø og Hægeland kirke

Steinbrua ved fjellmannsvegen som går under navnet «Prestefallet».

Ragnvald Moseidjord (f. 1903) fortalte et sagn som sier at en dag med voldsom flom i bekken kom en prest ridende her. Hesten sklei og begge datt i bekken og druknet. Langs Fjellmannsvegen finner vi en rekke kulturminner. Flere steder går den forbi gravhauger. (Kilde: Torfinn N. Hageland)

Fra Einstabland i Hægeland og ned til Mosby er det to traséer av Fjellmannsvegen. Disse kalles Østre Fjellmannsveg og Vestre Fjellmannsveg. Den vestre Fjellmannsvegen tok fra Einstabland av til Røyneland og Bringsvær, videre til Tjomsås, Horrisland, forbi Øvrebø kirke og langs vestsida av Sangeslandsvannet. Så over Homme, Vehus, over Kvernhusheia, Salen, over Bruliheia og Hvermannsheia. I åssida i Lolandsdalen møter den østre Fjellmannsvei. Videre fra Lolandsdalen gikk veien ned Kattekleiv, over Ravnås øygard, ned Moldkleiv, forbi Prestefallet (ei steinhellebru), byttesteinen Kløven (bytte mellom Mosby og Ravnås, samt sognebytte mellom Oddernes og Vennesla), videre til Fjellmannsflaten i Dalane, til Lillefjell og videre til Gjelsmoen ved Mosby.

Det har også vært flere stikkveier inn på Fjellmannsveien. Den østre Fjellmannsvegen gikk fra Einstabland sørover forbi Reiersdal, Sandrip, Engeland, Loland og Stølen til sørenden av Mørkvann. I åssida i Lolandsdale møter den vestre Fjellmannsveien. Den østre Fjellmannsvegen gikk ut av allmenn bruk i 1770-årene, mens den vestre stadig ble utbedret mer og mer.

Deler av østre Fjellmannsvei ble ødelagt av søppelanlegget på Støleheia. I 2016 ble Fjellmannsveien utslettet fra Stølen til Mørkvannet. Vestre Fjellmannsvei over Salen kommer også til å bli borte på grunn av dataparken på Støleheia. Fra plassen Bakken på Øvre Mosby kunne man ta ferge over elva. Der ferga la til på Saga-siden het det Fjellmannssniken. Like i nærheten var det et område som het Fjellmannsstykket. Det var fergemann i dette området helt til Kvarsteinbrua kom i 1888. Fra Saga gikk veien sydover mot Haus, og fra Haus innover heia, forbi husplassen Skauen ved Sagevannet, i åssida på vestsida av Murtedalen, ned til Grostøl og videre til Oddernes. Fra Mosby ble det også rodd ned elva, men det var nok helst når elva var liten. Ved stor elv kunne det være en veldig stri jobb å ro opp igjen, da brukte en mindre krefter med å gå på veien.

Kilde til ovennevnte traséer for Fjellmannsveien er gitt av Vennesla historielag som skriver at Edgar Andresen fra Kvarstein innhentet for flere år siden lokalkunnskap om Fjellmannsveien fra eldre personer fra Ravnås, Kvarstein og Mosby. Kilde er også et manuskript og kart av Fred. Barth som er gjengitt i boka «Vest-Agder Heimbygdkunnskap». Store deler av Østre Fjellmannsveg og Vestre Fjellmannsveg er også registrert i Riksantikvarens offisielle database Askeladden. De registrerte traséene fra Askeladden er i kommuneplanens arealdel angitt med hensynssone H570 (Bevaring). Traseen fra Stølen og videre sørover skal også være trukket opp, men det er noe usikkerhet om traséen er helt korrekt.