Fabrikkene i Vennesla

Hunsfos Fabrikker

Grosserer Kirsebom fra Kristiansand kjøpte i 1872 fallrettighetene i «Torridalselven» på begge sider av «Hunsøen», samt et område på selve «øen». Sammen med andre investorer stiftet han den 8. april 1873 Otterelvens Papirfabrik. Dette var starten på industri- eventyret på Hunsøya. Christianssands Avis skriver om anlegget: «Ikke bare er det det største i egnen, men i hele landet». Produksjonen kom i gang i 1875. Fabrikken bestod av en papirmaskin, et sliperi, 2 klutekokere og et anlegg for oppløsning av innkjøpt cellulose. Grosserer Kirseboms sønn,  løytnant Harald Kirsebom, ble den første anleggsbestyreren.

Allerede i 1880 var fabrikken konkurs. Man hadde slitt med store produksjonsproblemer, samt fallende papirpriser, helt fra starten av. Papirprisene var i 1880 ca. 30 % lavere enn da man startet opp, og papirmaskinen, som man hadde kjøpt brukt, var hele tiden lite «samarbeidsvillig». Man klarte ikke å produsere de papirkvaliteter man ønsket. Ca. 110 mann ble arbeidsledige, de hadde ikke noe NAV å gå til, det ble armod i bygda.

I 1886 fattet «hovedstadens pengemenn» interesse for det nedlagte anlegget. Selskapet Hunsfos Fabrikker ble stiftet og holdt sin første generalforsamling 16. mars samme år, og dagen etter hadde «direksjonen», som styret ble kalt, sitt første møte. Man kjøpte konkursboet, og satte i gang å bygge cellulosefabrikk, tresliperi og papirfabrikk, 3 komplette fabrikker, derfor flertallsform i selskapets navn. «Pengemennene» fikk det til, helt fra 1888 og frem til 1917 gikk Hunsfos med overskudd. Aksjonærene fikk utbytte i de fleste av disse årene, i mange år var dette på 10 %. De gode resultatene førte til at bedriften, etter bare etter 4 års drift, kjøpte en papirmaskin nr. 2 (PM2). Denne ble en stor suksess fra dag 1 av. Og det beste av alt var at samme firma, som leverte PM2, fikk skikk på den gamle maskinen, PM1, noen år senere (1897).

Men så - plutselig - skjer ulykken. I 1895 går et lager i sliperiet varmt, og en brann utvikler seg, slik at hele fabrikken brenner ned, med unntak av papirmaskinbygget. Dette bygget var av murstein, mens resten av fabrikken var bygd av tre. Begge papirmaskinene var så godt som uskadde. Anleggene ble derfor, med unntak av cellulosefabrikken, bygd opp igjen på rekordtid. Nå gikk det så det suste, og disponent Bjønnes, som ofte var på reise i Europa for å selge papir, kunne triumferende meddele styret at: «Vort Papir vinder almindeligt Bifald». Produksjonen fra de to parhestene PM1 og PM2 var ved århundreskiftet 5.000 t/år. 10 år senere var den det dobbelte. Og de 130 ansatte følte at arbeidsplassene var sikre. Og styret la spenstige planer for fremtiden.

I 1913 går startskuddet for det som kan betegnes som det største industrianlegg som inntil da var bygd i Norge. Man bestiller en, etter datidens forhold, stor avispapirmaskin med bredde 3,6 m, og det settes opp et gigantisk bygg for denne. Samtidig bygges sliperiet ut, det bygges kraftstasjon og taubane for tømmertransport fra Ålefjær. Fyrhuset får nye kjeler, og cellulosefabrikk bygges. Dette bragte Hunsfos opp i «en høyere divisjon». Men i 1914 startet 1. verdenskrig, og utviklingen i årene som fulgte ble ikke akkurat som planlagt. Mye av utstyret skulle leveres av tyske firmaer, det ble forsinkelser som følge av krig, men også pga. tømmermangel og mangel på arbeidskraft. Vedhogst f.eks. var nemlig bedre betalt enn fabrikkarbeid. I tillegg ble 8-timers-dagen innført i 1917. Antall ansatte nærmet seg 400.

Da PM3, som den nye maskinen ble kalt, endelig kom i gang i 1918, var de gode tidene så godt som over. Maskinen var dessuten en skuffelse. Det gikk dårlig på Hunsfos. De voldsomme konjunktur-svingningene i 1920 årene, og i første halvdel av 1930-årene, var hovedårsaken. Arbeidskonflikter, en ødeleggende flom samt skifte av ledelse flere ganger gjorde ikke situasjonen bedre. I 1935 ble det utlyst tvangsauksjon over Hunsfos Fabrikker.

Forsikringsselskapet Idun/Storeband og rederiet Wilhelmsen kjøper bedriften og skyter inn friske penger til gjennomføring av planlagte ombygginger. Driften fortsetter, og ny adm.direktør ansettes (1938). Han er ung, ikke fylt 50, men har lang erfaring fra treforedlingsindustrien. Hans navn er Johannes B. Knobel, han skulle sette varige spor etter seg, både på Hunsfos og i Vennesla. Knobel hadde bare så vidt satt seg i direktørstolen før han inviterte styret med på et stort og dristig prosjekt: «Anskaff 2 store MG- maskiner (Også kalt Yankee- maskiner) og plasser dem i den tomme maskinsalen hvor PM3 stod!». Styret var enig med den nye direktøren, og kalkylene var så fordelaktige at man vedtar å holde de hemmelig inntil videre. Maskinene bestilles og kommer i drift høsten 1939, en braksuksess! Men så blir det krig i Europa igjen, og krigen ble en traurig tid for bedriften. Det er mangel på alt! Av de 4 papirmaskinene bedriften har, er bare 1 eller 2 i drift samtidig.

Men bedriften legger planer for fremtiden. Krigen tar slutt etter 5 år, og internasjonal handel kommer i gang igjen. Planene iverksettes, og Hunsfos seiler opp som en av Norges viktigste, valutaskapende treforedlingsbedrifter. 2 nye papirmaskiner settes i drift, PM5 i 1951 og PM6 i 1957. Arbeidsstokken vokser, på det meste er det drøyt 1100 ansatte! Og skatten som bedriften og de ansatte betaler i slutten av 1950-årene utgjør omlag 50 % av Venneslas samlede skatteinntekter.

Men der er skyer i horisonten, konkurransen fra nye og store, og derved mer produserende maskiner øker. For å møte denne harde konkurransen foretas det store ombygginger og nyanskaffelser. I begynnelsen av 1970- årene er det dessuten et stort fokus på utslippsreduksjoner, disse blir løst ved byggingen av et renseanlegg for fiber og et forbrenningsanlegg for avluten fra kokeriet, i tillegg starter arbeidet med å erstatte klor med oksygen som blekemiddel. En kraftig, og verdensomspennende nedgangskonjunktur setter inn i 1974, og igjen sklir bedriften mot stupet. Men denne gang blir det ikke konkurs! Hunsfos har et aktivum som kan sikre videre drift: Kraftstasjonen! Ved å selge denne skapes det grunnlag for ny drift.

Optimismen fikk igjen grobunn i 1980-årene. Regnskapet viste, stort sett, overskudd, og produksjonen økte til nye høyder. I 1990 produserte man 104.000 tonn med ca. 600 ansatte. Det er det dobbelte av hva man klarte i 1960 med nær dobbelt så mange ansatte. Og dessuten - med færre papirmaskiner i drift! Fra 1991 og utover fikk man en rekke år med store underskudd, og spørsmålet om bedriften kunne beholde sin gamle struktur ble stadig mer påtrengende. Ny kapital måtte til, og man begynte å se seg om etter en samarbeidspartner. Det sveitsiske konsernet Cham, som hadde papirfabrikker i Sveits og Italia, og som produserte mange av de samme kvalitetene som Hunsfos, viste sin interesse. Men de var bare interessert dersom celluloseproduksjonen ble nedlagt. I 1999 overtok Cham, de investerte store beløp i Hunsfos, men lyktes ikke. Gradvis skrumpet bedriften inn. I 2009 solgte Cham Hunsfos Fabrikker til det tyske firmaet Bavaria. De holdt det gående til november 2011, da var det slutt! (Kilde: Hunsfos Historielag).

Les mer: Hunsfos - Om Hunsfos

Vigeland Brug

Den industrielle virksomheten ved Vigelandsfossen i Vennesla har røtter i sagbruksdrift iallfall fra slutten av 1500-tallet. Vigeland Brug ble opprinnelig etablert som sagbruk i 1621. I andre halvpart av 1700-årene skjedde en utbygging og omlegging til drift i større målestokk. Kristiansandsborgeren Peder Mørch (1738-1813) kjøpte gården Nedre Vigeland med tilhørende sagbruk i 1776 og dessuten en del av Øvre Vigeland i 1789. Sistnevnte år var det funnet jernmalm i distriktet, og i 1790 bestemte Mørch seg for å etablere et jernverk på Vigeland og satte i gang med malmbryting og kolbrenning. Vigeland jernverk fikk kongelig privilegium 22. februar 1792, og et anlegg med bl.a. masovn, stanghamre og spikerhammer sto helt ferdig i 1795. Jernverksdriften tok slutt allerede omkring 1800, og anlegget med bygninger forsvant en gang mellom 1813 og 1821. Men sagbruksdriften fortsatte, under firmanavnene P. Mørch & Sønner og Claus Mørch & Søn. I 1834 ble bruket på Vigeland kjøpt av firmaet Samuel Otto & Co. i Kristiansand, som drev fram til 1896. Da overtok engelskmannen John Clarke Hawkshaw. A/S Vigelands Brug ble dannet 26. november 1900. Noen få år etter omdanningen til aksjeselskap, ble fossen bygd ut med henblikk på produksjon av aluminium, og denne kom i gang i 1908. Kort etter ble sagbruk og høvleri nedlagt. Siden 1970 sto selskapet Vigeland Metal Refinery A/S for aluminiumsproduksjonen, mens A/S Vigelands Brug var et eierselskap for vannkraft, grunn og bygninger. I 2013 ble de to selskapene fusjonert og fikk navnet Hydro Vigelands Brug A/S. Kraftverket ligger vegg i vegg med metallraffineriet. Kraftverket sørger for at raffineriet har jevn tilgang på kraften som trengs i produksjonen. Vannkraftproduksjon ved Vigelands Brug ble startet i 1907, og aluminiumsproduksjon året etter. Metallraffineriet er det eldste aluminiumsanlegget som fremdeles er i drift i Norge. Les mer: Hydro Vigelands Brug AS

(Kilde: arkivportalen.no/hydro.com)

Huntonit

Fabrikken ble bygget opp på slutten av 1940 tallet, og den 12. mai 1950 produserte Huntonit sin første trefiberplate. Både Huntonit fabrikken og produktene har hatt en stor utvikling i årenes løp. I dag er Huntonit Venneslas største private arbeidsplass med ca. 190 ansatte. Les mer: Huntonit

Reber

Emil Reber Elektriske Heiser ble etablert 15. april. 1938 Den første Schindlerheis ble levert i Kristiansand. I 1940 ble ”Bua” i Lunden i Vennesla innkjøpt, samt verktøy og maskiner. I 1945 ble Reber's mek. Verksted etablert med fire ansatte med produksjon av ”Sunwind” tørkestativer, trehjulssykler og heisreparasjoner. I 1946 forandret bedriften navn til Brødrene Reber mek. Verksted. I 1950 flyttet Brødrene Reber mek. Verksted i nye lokaler til Moseidmoen for produksjon og montasje av heiser. Les mer: Historie

Norgesplaster

Norgesplaster A/S ble grunnlagt i 1938 etter et samarbeid mellom tekstilbedriften Høie Fabrikke A/S på Mosby og legemiddelprodusenten A/S Apothekernes Laboratorium i Oslo. Da alt plaster på denne tiden ble laget av tekstil, så var det naturlig å legge produksjonen til Mosby og Høie fabrikker, mens Apothekernes Laboratorium, som hadde markedskunnskapen, tok hånd om salget i Oslo. Tidlig på 70 tallet ble fabrikken flyttet opp til Vennesla, da den gamle fabrikken på Mosby ble for liten. De fikk en mer moderne fabrikk på ca. 5200 kvadratmeter med et nytt bestrykningsanlegg som gjorde det mulig å produsere en rekke forskjellige typer bæremateriale.

I dag ligger Norgesplaster i Vennesla kommune. Men bedriften ble startet som en "avlegger" av Høie fabrikker, og var fram til 1970-åra lokalisert inne på samme område som tekstilfabrikken. I jubileumsboken om Høie fabrikker, skrevet av Olav Benestvedt og Sigurd Grieg, er det en noe mer spennende beskrivelse av hvordan bedriften startet opp: I 1936 skal en lege i fra Kristiansand ha foreslått overfor driftsbestyrer Erik Jebsen ved Høie fabrikker, at Høie burde starte opp med produksjon av "medisiksk hefteplaster". Ideen skal tydeligvis ha blitt sett på som god, for året etter startet Jebsen og en av ingeniørene ved fabrikken, Ple Prestrud, opp med laboratorieforsøk. De første maskiner og apparater skal ha blitt utviklet og produsert ved Høies fabrikkers egne verksteder. Imidlertid viste det seg at samtidig, i Oslo, hadde A/S Apotekernes Laboratorum (A.L.) på Skøyen tanker om å produsere plaster på sveitsisk lisens. Dette fikk man høre om på Høie, og resultatet var at de to virksomhetene inngikk kompaniskap og startet opp samtidig, i stedet for å starte to konkurrerende virksomheter. Februar 1938 var dermed Norgesplaster et faktum.

Kilde: Industrimuseet

Les mer: startsida - norgesplaster.no

Kilde:  Temaplan for kulturminner og kulturmiljøer, Vennesla kommune