Turen til Brenneriet er enkel og ligger tett opp til gapahukene bygd for Smååsane barnehage. Så turen passer for barn og du kan se den her.
Denne plassen kalles Brenneriet. Det var en overnattingsplass mellom store steiner. Der hadde de rigget seg greit med bl.a. en komfyr som de kunne koke mat på.
Da andre verdenskrig kom til Norge 9. april 1940, flyttet Lars Larsen (Montjønnhagen) med familie opp her. Dette er familien til byggmester Knut Inge Larsen, det vil si bestefaren til Knut Inge, Henry og Anne Mette. Det fortelles at barna var svært redde. De ble boende her i noen dager før de vendte tilbake til Montjønnhagen. Torborg på Moseid var også svært redd etter at krigen var kommet til Norge, og skulle flytte opp til Brenneriet om nødvendig. Det ble det ikke noe av, for på Moseid fikk de husene fulle av folk som flyktet fra byen. Torborg fikk derfor nok å gjøre heime på gården. Kilde: Roald Omdal
Fra Roald Omdals guidede tur til Brenneriet september 2024
Denne plassen med de store steinene kalles Brenneriet. Det ligger i navnet at her ble det brent sprit - så kalt heimebrenning. Det skjedde fra ca. 1930 og utover. Tre bygdegutter sto for produksjonen av heimebrent. En sats med vann, gjær og sukker ble brent til sprit. Guttene hadde bygd et tak mellom steinene som ligger godt skjult her inne ved Moseidtjønna. De hadde fraktet inn en vedfyrt komfyr, den ble brukt til å varme opp vann i forbindelse med spritbrenninga. I mange år etter produksjonen opphørte, lå det fortsatt rester av rør som ble brukt til framstilling av spriten.
Da andre verdenskrig kom til Norge den 9. april 1940, flyktet Lars Larsen (Montjønnhagen) med kone og barn opp til denne plassen. Kona het Martha og de hadde fem barn. Det var Mary (22 år), Halfrid (19 år), Syvert (16 år), Henry (14 år og lille Øystein (2 år). Her ble de i 5-6 dager. Det var vinter og snø, så de måtte kle seg godt. Lille Øystein ble plassert i ei kasse på en bjelke og trukket opp til Brenneriet. Familien hadde med seg godt med mat og klær, så de hadde det brukbart. Komfyren fra brenneritida var fortsatt brukbar så den ble brukt til matlaging og oppvarming. Hver dag reiste Lars ned til Montjønnhagen for å mate dyrene. De hadde kyr og høns. Familien var nok litt innstilt på at de kanskje måtte evakuere videre. Flere hendelser gjorde at mange følge på kroppen at krigen kom stadig nærmere. Senkingen av Altmark i Jøssingfjorden februar der 360 engelske soldater ble frigitt og ikke minst senkingen av Rio De Jarneiro med tyske soldater den 8. april utenfor Lillesand gjorde nok tanken på evakuering sterkere.
I hvertfall var eldste datter Mary klar til å reise. Hun var veldig engstelig. Fra 7. april lå hun ferdig kledt med beksømsskoene på under dyna - klar til å flykte. 9. april var en tirsdag. Familien ble værende på Brenneriet frem til helgen.
Det var også flere nabofamilier som evakuerte opp til dette området. De bygde seg hytter av granbar og av ting de hadde til dispansasjon, slik som filt fra Hunsfos. I tillegg til familien Larsen, flyktet også disse familiene opp hit:
Kristiane og Oskar Granly med barna Odd og Else Marie
Martha og Ole Granly med barna Georg (22 år), Iris (20 år) og Elina (17 år)
Martha og Bjarne Nordhagen med barna Henny (20 år), Astrid (18 år) og Helge (14 år)
Åse og Søren Sørensen med barna Arnfinn (1 år), Arnhild (17 år) og Torleif (13 år)
I 1945 var det fortsatt rester igjen etter hyttene de lagde i forbindelse med evakueringen.
Torborg på Moseidgården ville også evakuere opp til Brenneriet. Hun kom aldri avgårde siden gården ble fylt opp av folk som evakuerte. Hun måtte være heime og sørge for mat til alle de nyankomne menneskene.
Fortalt til Roald Omdal av Torleif Sørensen og Øystein Larsen
Brenneriet hellere og huler
.