Bjorlibakken og Rønningsbakken hoppbakker

 Kart over de 43 hoppbakkene registrert i Vennesla inkludert bakkerekordene Kilde: Vennesla historielag

Her er to av dem:

Bjorlibakken

Dette var hoppbakken til Vennesla All. Idrettslaget ble dannet desember 1930 og var knyttet til arbeidernes egen idrettsbevegelse. Noen ungdommer i Venn­esla var begeistret for tanken om et eget idrettslag knyttet til arbeidernes egen idrettsbevegelse. Emil Hansen ble lagets første formann.

Skihopping var veldig populært på denne tida og bygda hadde mange gode hoppere og bakkene ble flittig brukt. Rønningbakken som lå like i nærheten, Rakkestadbakken og andre mindre bakker ble flittig brukt. Vennesla idrettslag stod som eiere av de største bakkene i Vennesla og Vennesla All ønsket en egen stor bakke.

Problemet for Vennesla All var at Vennesla Idrettslag stod som eier av de største bakkene. Mange av hopperne unnlot å melde seg inn i arbeideridrettslaget fordi laget ikke hadde noen skibakke. På årsmøtet 7. mai 1933 kom det forslag fra G. G. Honnemyr om å bygge en bakke ved Bjortiønn, som ligger sør for Honnemyr. Kommunen var grunneier og gav tillatelse til bygging mot en årlig leie på 25,- kr.

Det ble bestemt å gjøre bakken klar til vinteren 1934-35. Mange var med på dugnaden for å få bak­ken klar. Det var ingen småbakke som ble bygd etter datidens målestokk. Overrennet var 60 meter langt. Fra hoppet til kuten var det 29 meter, og unnarennet var 95 meter. Mangeårig formann i Vindbjart. Toralf Ravnevand var en sentral person i bygginga av denne skibakken.

På åpningsrennet, 4. februar 1935, vardet 1200 tilskuere i bakken. Det var satt opp ekstratog fra byen, og toget var så fullt at folk stod på stigebrettet fra Vikeland og opp til Grovane. Ei jente som het To­mine Flåt fra Evje åpnet dette rennet. Andres Andersen og Bernhard Olsen, begge Vennesla All vant hver sin klasse under åpningsrennet. Men lengdene ble ikke som forventet. Håpet var hopp opp mot 50 meter.

Det viste seg også etter hvert at bakken ikke svarte til forventningene. Et problem var at Bjoriitjønna var tenkt som sletta til bakken. Men når vannet ikke frøys til, så kunne ikke bakken brukes. Det lengste stående hopp har Karl Salvesen under renn på 38,5 meter, men under trening har Billy Bårdsen, Einar Tønnesen, Arne Ravnevand og Bernhard Olsen hoppet mye lengre. Vennesla All bygget også en skibakke i Tømmeråsen på denne tida Det var en bedre bakke som ble mer og mer brukt i årene som fulgte. Aktivi­ teten i Bjoriibakken dabbet av.

Kilde: Odd Arild Nordli

Rønningsbakken og veien til Rønninga

Hoppkanten lå på vestsiden av veien. Over veien var det montert en lem som de tok bort i sommerhalvåret. På toppen av heia hadde de bygd et fartstårn. Kulen i underrennet var bygd opp med planker. Denne hoppbakken var i bruk fra 1921. Bakkerekorden er 52 meter, men det ble hoppet lengre under trening. I 1933 ble det arrangert landsrenn i Rønningsbakken og 2000 tilskuere var møtt opp til dette rennet. Etter krigen overtok Granlibakken. Rønningsbakken lå alt for langt inn på heia mente folk.

Det er en gammel vei som gikk fra Eikelandsdalen til Rønning og går fra Utsikten der man går til Hommefjell og går i retning Rønninga.  Ny vei ble bygget i 1926. Like på østsiden av Hommefjell går det opp ei kleiv som kalles Kyrkleiv. Det er nok en plass de gikk med buskapen sin. Bortenfor der ligger Hellerslø. Stø blir ofte forbundet med en plass de stoppet med dyrene sine.

Rakkestadbakken i Rakkestad ved Hunsfoss skole var hoppbakken til Vennesla I.L. Snø og værforholdene gjorde det ofte vanskelig å arrangere renn her. Det hadde derfor gjentatte ganger vært på tale å anskaffe en brukbar bakke i et høyere­ liggende strøk, hvor snøforholdene var mer stabile. Under en skitur som laget hadde opp tH Rønninga, fikk de øye på et bak­ keemne, og allerede i 1921 ble leiekontrakt utskrevet for 5 år for Rønningbakken, som i første rekke var tenkt som reservebakke ved dårlige snøforhold nede i bygda. At denne bakken senere b!e lagets hovedbakke, selv om den lå langt på heia, hang sammen med stor misnøye med Rakkestadbakken. Underrennet i den bakken ble altfor slakt ved lange hopp.

I løpet av sommeren og høsten 1921 ble et større dug­nadsarbeid utført av medlemmene til forbedring av over- og underrennet, og det ble bygget nytt hopp. I 1923 ble bakken yt­terligere utbedret. 11924 ble det holdt skirenn i Rønningsbakken så seint som 21. april. 1 1925/26 ble underrennet bygget opp og hoppet lagt høyere. Fartstårnet ble forhøyet. Dette gjorde at bakken tålte hopplengder på over 40 meter. I 1933 ble broen under hoppet erstattet med fylling og fartstårnet ytterligere for­ høyet, så bakkerekorden ble økt til 52 meter av Magne Braaten fra Kongsberg. Etter rennet ble det hoppet enda lengre.

Så god som denne hoppbakken var, så hadde den også mangler. Det var vanskelig å få arrangementene der oppe til å bære seg, da det var lang vei å gå. Laget begynte å tenke på en ny og større bygdebakke med greiere adkomst. Etter 1945 ble Granlibakken på Måneglytt bygd. Denne bakken talte hopp på godt over 60 meter. 11. og 12. februar 1933 ble det arrangert landsrenn i Vennesla. Langrennet over 17 km gikk fra Moseid, mens hopp­ rennet ble avviklet i Rønningbakken. Til dette hopprennet var det rene folkevandringen oppover Eikelandsdalen. Det ble satt opp ekstra tog fra byen til Grovane. Langs veiene kom en mengde biler, private, lastebiler og rutebiler med Rønninga som mål. 2000 mennesker var møtt fram ti! dette landsrennet. Da­gens lengste stående hopp hadde Knut Bredsjø fra Oddersjaa med 38 m. Etter rennet ble det hopper mye lengre.

Kilde: Vennesla Idrettslag 50 år.

Under rennene her oppe ble det av enkelte inntatt en del sterke saker. Det var da noen tilskuere sendte en fra Vennesla utfor hoppbakken i ei hestesluffe. Nede i bunnen av bakken stoppet sluffa brått og mannen fikk seg en fin flytur. Det fortel­les også at mange tilskuere var oppe på gården og kjøpte varm kakao av Anna og gamle Marie i Rønninga (tante og bestemor tit Trygve).

Her oppe stod fartstårnet. Om vinteren måtte reisende til Rønninga passere overrennet i tunnel. En stor lem ble lagt over veien. Det var såvidt de kom gjennom denne tunnelen med bil. Når hoppinga for sesongen var over, ble lemmen fjernet. Kulen ble bygd opp med planker. Da jeg bodde i Rønninga i 1976- 1978 var det fremdeles plankerester etter denne oppbygginga. I dag kan vi se rester etter steinhoppet like nedenfor veien.

Kilde: Roald Omdal